Kragerø. Der historien begynner.

Kragerø. Der historien begynner.

Mulig jeg har fått meg en ny favorittby i Norge. Helt objektivt er jo Kragerø et utrolig hyggelig sted, med trange gater, gamle bygninger og nærheten til havet. Men det har jo mange andre Sørlandsbyer også. At Kragerø er stedet der mye av bestemors fortelling finner sted, er nok det som pirrer mest. Hvis du er klar for et litt langt innlegg, skal jeg prøve å fortelle litt om hva jeg fant på turen. Uansett er det kjekt for meg selv å ha en logg etter besøket. Det hjelper meg å huske senere.

Solbakken, huset bestemor aldri sluttet å drømme om.

Drømmen om Solbakken
I hele oppveksten har jeg av bestemor hørt om Solbakken. Hun hadde et gammelt sort/hvitt-bilde på veggen som jeg tidlig forsto at hun hadde sterke følelser for. Min oldefar kjøpte Solbakken et drøyt år etter at hans kjære Jacobia ble drept i en skrekkelig ulykke på tur til England. Selv var han reist ut på havet igjen, men tante Sevy bodde i huset med de to barna, bestemor Randi og lillebroren Philip. Huset ble bygget i 1870 av brennevinshandler Lorenz Bruun, og var et skikkelig solid hus (med en skikkelig god vinkjeller) og en fantastisk utsikt over Kilen i Kragerø. Sjøen ligger rett nedenfor huset, men jeg er usikker på om strand og brygge hørte til eiendommen dengang.

Utsikten fra hagen. Brygga ligger rett nedenfor.

Vi måtte selvsagt finne igjen huset. Jeg lette det opp for 19 år siden også, men bare for å ta et nytt bilde og gi til bestemor. Det ble hun svært glad for! Siden innkjøringen til Kragerø er gjort om, måtte vi finne den gamle Kragerøveien. Intuisjonen sviktet ikke, og plutselig lå det der, nymalt og skjønt! Et par snekkere renoverte det ene uthuset, og jeg har heldigvis lært meg at det er mye bedre å spørre enn å snike rundt i buskene. Det er jo bare skummelt for alle… Snekkerne fortalte at det var to gamle tunghørte damer som bodde der. Det tok bare litt tid for dem å åpne. Men jo da, de åpnet, og jeg forklarte hvem vi var og hvorfor vi var der. Jeg skjønner jo at det er litt pussig at etterkommerne etter familien som flyttet fra huset i 1936 er så opptatt av å komme tilbake etter så mange år, og damen påpekte helt riktig at hennes familie faktisk hadde bodd mye lenger i huset enn Svendsens. Samtidig var hun helt oppdatert på hvem de var, og omstendighetene rundt dem. Antakelig er hun datter av de som kjøpte det, og det var flott å se at det var tatt så godt vare på. Tenk å kunne hatt Solbakken i dag? Det hadde bare vært helt fantastisk!

15 Svendsen-barn i samme gate
Så dro vi ned i byen, og ruslet litt i gatene. Vi fant hjørnet der denne litt late kolonialhandleren i slekten hadde pleid å si: ”Vei selv!”, bak avisen. Etter en kort lunsj på torvet, tittet vi litt rundt. Selvfølgelig hadde Historielaget i Kragerø stand på torvet akkurat den dagen, og jeg benyttet gladelig muligheten for en prat. De solgte også årbøker med en mengde artikler, men jeg fikk en liste over artiklene og kan heller se hva som er interessant for meg siden.

Opp trappen, forbi verandaen og gjennom det trange smuget: Svendsesmauet

Så spurte jeg dem om de visste hvor Svendsesmauet lå? Når det er tre brødre Svendsen som gifter seg med tre søstre Weisser, de har en haug med unger og alle bor i samme gate, er det ikke så unaturlig at gaten omdøpes til Svendsesmauet (smuget). De lokalkjente i Historielaget var først litt usikre på hvor den lå, men før vi hadde fått tenkt oss om hadde en av dem løpt av gårde for å sjekke. ”Kom,” ropte han, ”Den ligger her oppe! Det er bare å gå opp trappen.” Og her bodde altså de tre familiene Svendsen, den ene familien hadde en liten gutt som het Philip. Min oldefar.

Henger du med? Det er lov å hente seg en kopp kaffe…

Min personlige lokalguide, Jimmy Åsen

Lykken er lokalkunnskap
Akkurat da vi sto i Smauet, ringte Jimmy, lokaljournalist i Kragerø Blad Vestmar. Han hadde vært litt opptatt med et intervju, men kunne møte oss nå. Mamma og Anna, søsteren min, dro på shopping, og jeg ble med Jimmy for å lete opp det gamle Kragerø. Det skulle vise seg å være svært nyttig! I Digitalarkivet og folketellingen for 1910 står det nemlig at familien bodde i ”Stilnæstangen 47”. Samtidig forteller bestemor på lydopptaket med henne at de bodde hos Marcus Andersen på Øya da moren døde i 1912. Det er en liten øy rett utenfor sentrum som det går en liten bro over til. Jeg har egentlig tenkt at Stilnestangen var et sted på Øya, og i det jeg hittil har skrevet har jeg fremstilt det slik. Men det er jo bare helt feil. Stilnestangen er på Tangen, der det i 1907 ble anlagt en Karbidfabrikk, og hele Tangen ble etter hvert belagt med kalkstøv. Ikke så rart da at de flyttet til Øya, det var sikkert ved en anledning da far kom hjem fra sjøen og selv så hvor ille det var der. Mange hus ble også revet på området, så det kan også ha vært en grunn til at de flyttet.

Et sted her på Øya bodde familien i 1912. Men hvor?

Øya – som bare heter akkurat det
Dermed ruslet vi langs med havna, og så over til Øya for om mulig kanskje finne området der Marcus Andersen bodde. Jimmy mente han hadde hatt en del hus og leiligheter for utleie rett til venstre for broa, og jeg ville gjerne ta litt bilder der.

Kanskje bodde de her i 1912?

Her er det første huset som ligger med en gang man kommer over broa. Jeg synes det var utrolig fint, og fikk lyst til å ta et bilde av det også, selv om det kanskje ikke var aktuelt. Da jeg kom hjem igjen, satt jeg og hørte på henne fortelle på opptaket, og da sier hun noe jeg ikke husket da jeg var i Kragerø: «Vi bodde i det første, store huset med en gang man kommer over til Øya». Jeg har jo egentlig sluttet å tro på tilfeldigheter, så hva skal jeg tenke om dette?

 I en avis fra 1912
På forhånd hadde jeg gjort avtale med Kragerø Bibliotek om å se i gamle aviser på mikrofilm. Jimmy fulgte meg dit, og jeg begynte å lete. 1896 var året da Siam sank. Kanskje jeg kunne finne ut noe mer om forliset? Jeg fant bare en liten notis, en gjengivelse av telegrammet avisen hadde mottatt fra rederiet. Så tok jeg fatt på Kragerø Blad fra 1912. Jeg kjenner stadig at jeg er så nysgjerrig på oldemoren min som døde så tidlig, og var veldig spent på å se om jeg fant noe mer om denne ulykken. Tidligere har jeg funnet en notis i Aftenpostens arkiver, men dette er tross alt lokalavisen.

En trist melding i avisen

Jeg fant en liten notis fra et telegram om ulykken, og så dødsannonsen. Den var rykket inn to ganger, siste gang på begravelsesdagen. Det virket ikke som om Kragerø Blad pleide å ha nekrologer eller personlige leserbrev, og jeg hadde jo hørt at Jacobias dødsfall hadde skapt mye snakk i Kragerø. Det var liksom så ufattelig at denne pene damen, med skreddersydde kjoler fra utlandet og et stort hjerte for dem som var dårligere stilt enn henne selv, skulle dø slik? Jeg må lete i den andre avisen også, Vestmar, tenkte jeg. Og der finner jeg altså en lang artikkel, eller snarere et sorgtungt referat fra ”Fru Kapt. Svendsens Begravelse”, med sanger og muligens hele eller deler av talen til Pastor Midbøe som forrettet.

Innledningen på avisen Vestmars gjenfortelling fra begravelsen til min oldemor.

Å finne noe slikt er bare helt utrolig! Hele denne artikkelen, som går over tre spalter, sier så uendelig mye om den sorgen som ikke bare familien følte, men også folk rundt henne. Og det forteller meg at jeg må gå enda nærmere inn på denne hendelsen i det jeg jobber med. Hennes død preget nemlig hele familien hennes resten av livet. Jacobia ble aldri glemt.

På Kalstad kirkegård
Jeg skal avslutte med besøket på kirkegården. Siden man pleier å ta vare på ting i denne familien, er selvsagt også gravene holdt i hevd. Til og med min tippoldefars grav fra 1877 eksisterer fortsatt.

Oldefar Philip ligger i samme grav som sin første kone, Jacobia.

Det var både rørende og flott å finne stedet der jeg vet bestemor tilbrakte så mye tid i sin barndom. Hver lørdag måtte lille Randi gå alene til kirkegården for å legge blomster på sin mors grav. Far var på sjøen og tante ville ikke være med. Men det var kanskje her den lille jenta kunne sitte og føle nærhet til det varme og kjærlige som plutselig var revet ut av livet hennes. Jeg vet ikke, jeg vet bare at jeg også synes det var fint å være der – omtrent på dagen 99 år etter Jacobias død.

2 Comments on “Kragerø. Der historien begynner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>