Trekkes mot nord

Trekkes mot nord

Det er snart jul. En gledens og varmens tid, men også en tid for refleksjoner og ettertanke. Jeg har lyst til å være litt personlig og fortelle om det som skjedde vår familie for åtte år siden. Natt til første juledag i 2003 døde min kjære pappa. Han var svært syk, men vi hadde allikevel ikke ventet at det skulle skje så fort. Da vi besøkte ham på formiddagen på julaften håpet vi nok at han hadde noen dager, kanskje uker igjen. Så ringte telefonen midt på natten etter en stille julefeiring hjemme på Bakketun, barndomshjemmet vårt – og barndomshjemmet til pappa. Å miste pappa var hardt, brutalt og føltes svært urettferdig, særlig fordi jeg hadde seks uker igjen til termin og et nytt lite menneske skulle komme til oss. Og jeg ville jo så gjerne at de to skulle bli kjent…

Nå er gutten min snart 8 år, og er blitt en stor og flott gutt som leker, filosoferer og småkrangler med storebroren. Det er helt merkelig hvor fort tiden går, selv om det føltes som om den sto helt stille disse nitriste dagene i 2003. Sorgen blekner heldigvis med årene, men minnet om min snille og gode pappa er like levende.

Hvil i fred, pappa´n min.

Håndkolorert bilde fra den første tiden i Lofoten. Bestemor Randi i rød kåpe.

Bestemor valgte et liv i Lofoten
En annen som det er lett å minnes er selvsagt bestemor. Siden hun bodde i huset ved siden av oss, feiret hun svært ofte julaften med oss. Da måtte søsteren min eller jeg alltid lese fra juleevangeliet, noe vi i vår fjortishet syntes var litt småpinlig, og så sang vi alltid «Deilig er jorden». Bestemor sang med høy (og nokså skjelvende) røst, men stemningen sangen skapte var fantastisk. Fortsatt er denne julesalmen en av de fineste jeg vet. En for meg nyoppdaget julesang er Trygve Hoffs nydelige «Nordnorsk julesalme», og spesielt liker jeg unge Moddis fremføring av den. Han er en ung og talentfull musiker fra Senja. Du finner sangen på «Vi tenner tusen julelys», Kronprinsparets Fonds juleplate. Jeg liker allikevel denne versjonen jeg fant på YouTube bedre, synes den er enda mer inderlig:

Jeg kan her kjenne igjen bestemors egne beskrivelser av livet nordpå. Jeg har jo fortalt en del om barndommen hennes i Kragerø, men det var faktisk på Barstrand på Gimsøy i Lofoten hun levde det meste av livet sitt. I 17 år var hun eneste lærerinne på to skoler, Barstrand og Gjendal, og hun gikk jevnlig mellom skolene med alle skolebøkene til barna i sekk på ryggen. Noen ganger tok hun veien over fjellet. Uansett vær og vind gikk hun av gårde – for kunne barna gå, kunne hun.

Bestemor med en av sine siste klasser på Barstrand.

I teksten i «Nordnorsk julesalme» kan jeg ane slitet og strevet som var en naturlig del av hverdagen deres. Og jeg aner hva samholdet og gudstroen betød for folket her. Jeg er oppvokst på flatlandet i Østfold, men kjenner at jeg også trekkes mot fjellene, sjøen og kulturen i nord, at røttene mine der oppe faktisk er ganske sterke. Og jeg kjenner at jeg ser frem til å gå i gang med research for å finne ut enda mer om livet til bestemor i Lofoten, et liv hun valgte fremfor et velstående og antakelig mer behagelig liv i California.

2 Comments on “Trekkes mot nord

  1. Så utrolig mye morsomme smådetaljer du finner på veien:) godt nytt skriveår til deg:))

  2. Tusen takk for det, Marianne! Når du først begynner å grave er det utrolig hva som dukker opp. Og virkeligheten overgår gjerne fantasien. Jeg tror ikke jeg hadde klart å finne på en slik historie som den jeg jobber med nå – og særlig ikke med alle de kuriøse detaljene! 🙂 Lykke til med ditt eget prosjekt, håper du finner tid til det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>