Den største gleda du kan ha

Den største gleda du kan ha

Å skrive en bok om min bestemors barndom og oppvekst fra rundt 1912 og utover er som å legge et enormt puslespill. Jeg vet at jeg fortsatt mangler mange brikker, og strengt tatt kan jeg jo bare lage noen? Dikte noen historier, rett og slett. Bare mine nærmeste vil merke det? Jeg sier ikke at alt som kommer med er sant, men jeg synes det er så mye morsommere når jeg kan benytte det materialet jeg tross alt har. Plutselig ser jeg at den lille, og tilsynelatende, lite viktige episoden som bestemor kan ha fortalt om i notatbøkene sine eller på opptaket Trygve gjorde med henne på 70-tallet, plutselig finner sin helt naturlige plass i historien. Det kan være fordi den setter lys på noe annet, eller fordi at nettopp denne historien forteller noe om akkurat denne tiden, om kvinnefrigjøring for eksempel? Slik er historien om de tre kusinene som skulle kle seg ut, og den eldste som tok på seg et par store hvite mamelukkbukser, vender ryggen til og lot som om hun tisset som en mann. De to andre var sjokkerte! Det var uhørt, det var vovet! Og de holdt på å le seg i hjel… Ikke bare gjorde hun det som en mann, hun viste fram at også menn hadde det behovet. At jenter ikke står og tisser i dag (bortsett fra i hockey på fremmede doer), er vel bare for at det er en smule upraktisk.

… det er å gjera andre glad
På andre måter ser jeg at verden ikke har forandret seg så mye. Det er de sterke som overlever, men det trenger ikke være fordi man tråkker på andre. Mange ganger har jeg forundret meg over hvordan denne lille piken, som jeg husker som min gamle bestemor, kunne stå i sitt til tider nokså mistrøstige liv, og allikevel hele tiden velge å se framover. Hadde hun vært av en annen støpning kunne hun nok lett ha dukket under, men denne tynne jentungen med det glatte håret og den til tider litt for iherdige energien nektet å la seg kue. Hun hadde en helt spesiell kraft i seg, en hjertekraft som tok henne dit hun ville. Og kanskje det er flere enn meg som kan lære noe av henne, tenker jeg ofte når jeg graver meg ned i historiene. Lære at selv om det ser som mørkest ut, er det viktig å følge hjertet sitt og gjøre det man tror på. Velge å gjøre det gode, selv om det kanskje ikke gagner en selv. Eller gjør det kanskje det allikevel?

Min oldemor Jacobia med barna Randi og Philip ombord på «Roland» i 1911, året før hun døde.

Å få lov til å jobbe med et slikt prosjekt gir meg enormt mye, ikke minst masse glede og en dyp følelse av takknemlighet. Og jeg får masse energi tilbake som det er lett å sprøyte tilbake i arbeidet. Jeg er heldigvis skrudd sammen slik at jeg synes det er spennende gjøre research, morsomt å pusle puslespill og så er jeg jo glad i å skrive. Kanskje det er fredagsfølelsen som griper meg her jeg sitter, lykkelig for at gudskjelovkvelden snart er her, og at vi alle fire snart kan synke ned i sofaen med en god film og fyr på peisen. Vårfølelsen har boblet de siste dagene, og dagene blir lengre og lengre. Egentlig er det bare å slippe jubelbruset ut: Livet er herlig – og nå er det helg!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>