Å bære sorg hele livet

Å bære sorg hele livet

Min bestemor var kjent som en spesielt talefør og taleglad person, men en ting ville hun overhode ikke snakke om: Sin mor som døde så alt for ung. Når foreldre eller barn dør fra sine kjære, er tapet stort for den som må bære det. Slik har det alltid vært, men allikevel er det store forskjeller på hvordan vi håndterer sorgprosesser nå kontra for 100 år siden. Ved spesielle tilfeller og ved ulykker i dag kan vi heldigvis få hjelp til å bearbeide traumene, med krisepsykiatri, gruppeterapi eller annen psykologhjelp. Vi snakker ut om sorgen og om savnet i fellesskap. Vi tar barna med i sorgarbeidet og minnes våre kjære med lys og blomster. Sammen får etter hvert sorgen mindre skarpe kanter, blir litt mindre utmattende og vi lærer å stå i bølgene som fortsatt vil komme skyllende over oss med ujevne mellomrom.

I 1912 fikk barna svarte sørgeklær, slik at alle skulle se at de var i sorg. Det het seg at man bar sorg, men det var sjelden noen som forsøkte å løfte byrden av barna, som snakket med dem, spurte hvordan de hadde det, som tok dem til seg og ga dem varme. Ingen viste dem at de ble sett. Antakelig tenkte de at barn var for unge til å kunne føle sorg, og at barn neppe forsto noen ting av det som foregikk rundt dem. En person var gått bort, men det fantes som regel en slektning som kunne stille opp og dekke barnas behov for mat og klær. Det er ikke til å undres over at bestemor aldri ble ferdig med å sørge over moren. Hun hadde aldri fått gråte ut den fortvilelsen hun må ha følt så sterkt på.

Detaljene om ulykken da min oldemor døde har alltid vært litt vage, og jeg tror det er grunnen til at jeg var så nysgjerrig på denne historien. Det var vel nesten slik at det eneste bestemor ville fortelle om moren var at hun var vakker, og ”mye penere enn henne selv”. Moren hadde nemlig lang, smekker hals og høy panne (bestemor pleide alltid å være opptatt av om vi hadde høy panne. Det var visst noe forfinet ved det). Hun tørket kjærlig støv av bildene av foreldre sine, de hang på ”anetavlen” i stuen, og særlig dvelte hun ved morens bilde. Det var stukket en rosa silkerose bakom et av dem, og jeg syntes det ga bildet en ekstra verdighet. Vakre Jacobia tittet altså ned på oss oldebarna fra stueveggen, slik hun hadde sett barn og barnebarn vokse opp gjennom mange tiår, men hun var og ble et uinntagelig og sårt minne fra en fjern fortid ingen andre enn bestemor selv hadde levd i. Og med det lukket bestemor minnet og sorgen inn i hjertet sitt, uten noen idé om hvordan hun skulle klare å slippe den ut igjen.

Oldemor Jacobia og lille Randi, 1902-1903

I dag vet jeg en del om hva det var hun egentlig gikk og bar på, og jeg ser at det ligger mye forløsning på mange plan i å forstå slike sammenhenger. Vet du egentlig hvilke hemmeligheter som ligger i din familie?

3 Comments on “Å bære sorg hele livet

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>