«La de døde begrave sine døde»

«La de døde begrave sine døde»

Bestemor Randi har i sine memoarer fortalt at hun sørget et helt liv over moren sin, Jacobia, men hun skriver mot slutten at hun nå syntes at hun har en som er gått forut. Det har vært både godt og vondt å lese, for det kan virke som om hun på dette tidspunktet faktisk har fått fred med seg selv. En gang tanten min var på besøk hos henne, hadde bestemor fortalt at hun så mange ganger hadde undret seg over det bibelske skriftstedet: ”Følg du meg, og la de døde begrave sine døde” (Matt 8, 22). Hun hadde aldri forstått hva det betød. Ikke før nå. Da hun leste det denne gangen, hadde det plutselig gått et lys opp for henne. Dermed var det som om sorgen etter moren bare ble strøket av henne. «Det sa bare svusj, og så forsvant det!», hadde hun fortalt tanten min.

Da jeg hørte om dette første gang, hadde jeg allerede jobbet en stund med alt materialet etter bestemor, men jeg syntes alt dette hørtes veldig merkelig ut. Heller ikke kunne jeg forstå hva ordene ”la de døde begrave sine døde” betød. Det var som om en løsning surret rundt i hodet på meg, men jeg klarte ikke fange det som ville gi meg innsikt. Det hendte jeg tenkte at denne underlige historien om hvordan hun hadde lagt sorgen bak seg var som en brikke i et kjempestort puslespill. Men, det nyttet ikke bare å finne brikkene, jeg måtte forstå dem også – og denne brikken var en virkelig nøtt jeg foreløpig måtte la ligge.

Bestemor orket sjelden tungsindig prat i sin nærhet, og ut i fra hennes egne tekster i notatbøkene kunne jeg lese en letthet som jeg godt kjente igjen fra slik jeg husket henne. Flere måneder senere gikk jeg fortsatt og tenkte på hvordan det var mulig å balansere et sorgtungt liv med en reell letthet i sitt uttrykk og sin væremåte, for det var slik bestemor var.

En dag jeg drakk kaffe hos en venninne, nevnte jeg disse tankene for henne. Hun tenkte seg om et øyeblikk, og løp så for å hente en bok som hun mente jeg burde lese, ”De magiske tankers år” av den meritterte amerikanske forfatteren Joan Didion. I boken beskriver hun sorgen etter ektemannen som plutselig dør mens datteren ligger dødssyk på sykehus. Boken var usentimental og forunderlig lett i språket, og behandlet temaet om død, sorg og savn på en finstemt måte. Jeg syntes jeg kjente igjen fornektelsen forfatteren hadde hatt av døden med bestemors måte å håndtere sin sorg på: “Hvis jeg ikke tar det inn over meg at han/hun er død, så kanskje det ikke er sant!” Da jeg nærmet meg slutten på Didions bok, syntes jeg plutselig at jeg fant forklaringen på det bibelstedet jeg så lenge hadde fundert over:

«Jeg vet hvorfor vi prøver å holde de døde i live:
Vi prøver å holde dem i live for å holde dem hos oss.
Jeg vet også at hvis vi skal leve videre, kommer vi til
et punkt 
der vi må gi avkall på de døde, gi slipp på dem,
la dem være døde.»

La de døde begrave sine døde. Gi slipp på dem, la dem være døde. Bestemor hadde endelig klart å slippe moren fra seg, latt henne være død. Og med det fikk hun endelig fred i hjertet sitt.

I en anmeldelse av “De magiske tankers år” i Aftenposten undrer Svein Johs Ottosen seg over akkurat dette sitatet i Didions tekst. Jeg lenker til den, som et innspill til videre refleksjon.

I dag er det Halloween, eller Allehelgensaften, en høytid vi har markert  i Norge i flere hundre år for å hedre ukjente helgener og våre døde. Formen har bare blitt litt annerledes med årene. Derfor, mellom alle tente gresskarlykter, godterier og ”knask eller knep”, kanskje vi også skal sende en tanke til dem som levde før oss? De som ”har gått forut”, som bestemor så vakkert beskrev det i sine etterlatte papirer.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>