Men inspirasjonen lever!

Men inspirasjonen lever!

Mandag 10. januar startet jeg dagen med kaffetreff med en god venninne. Som mandagsmorgener flest hadde det vært en smule travelt, og jeg hadde verken sett eller hørt nyheter. Idet vi møtes sier hun: «Ja, det er jo en trist dag for oss i dag.» Jeg forstår ingenting. Hun ser på meg. «David Bowie er død!»

 

Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven? Hvor var du da du hørte at David Bowie var død? Jeg må bare innrømme det, jeg er antakeligvis det som kalles «blodfan», og har vært det siden jeg var 11 og hørte «Ashes to Ashes» for første gang. Bowie har vært en av mine største inspirasjonskilder opp gjennom alle år. Jeg har hørt på det meste. Selv mange av sangene fra det kritikerslaktede albumet «Never let me down» tar jeg meg selv i å kunne mange av tekstene til. Ikke alt har appellert i like stor grad, men jeg har hørt på det likevel – for det var jo tross alt Bowie. Min helt.

Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er noen stor kjenner av musikk. Jeg vet bare at musikken han lager, tekstene, hvordan han bygger opp akkompagnementene, akkordene som plutselig vender, melankolien, den gudbenådede stemmen, måten han bruker den på – det treffer noe i meg som ikke lar seg forklare. Kommunikasjon på en direkte frekvens, fra sjel til sjel.

Han har vært – og vil fortsatt være – en enorm inspirasjonskilde for meg, med sine stadige sceneskift, evnen til å utforske og prøve noe nytt, ikke være redd for å være annerledes. Jeg skal innrømme at mye av den melankolien jeg nå føler henger sammen med følelser i ungdommen. Slik sikkert mange kan kjenne seg igjen i: ikke å være bra nok, måtte stå på utsiden, føle seg alene. Går det an å tørre å være seg selv? David Bowie turte. Alltid, selv med alle maskene. Han gjorde som han selv ville og gikk sin egen vei. Han var alltid i bevegelse. Produktiv til det siste. Albumet «Blackstar» ble sluppet sist fredag, på hans 69-årsdag. De fleste ville nok blitt slått ut av en kreftdiagnose, men han gikk i studio. For å gi til det siste, en gave til fansen. Resultatet er blitt det som kalles hans beste utgivelse siden «Scary Monsters» i 1980. Og det var nettopp i dette albumet jeg oppdaget ham. Det har jeg skrevet litt om på Facebook, se under.

Siden mandag har det vært mange tanker, men det er nok nå. Nok melankoli og triste tanker. Jeg må gjøre som han. Gå videre. Derfor har jeg bestemt meg for å la meg inspirere av hans utrettelige arbeidsvilje – og evne til å gjennomføre. Jeg har også noe jeg skal fullføre. En roman. Del to av mitt store prosjekt. So let’s go!

 

Kjære David!I dag må jeg få lov til å være litt personlig, for det er man jo når venner dør. Venn, og helt. Jeg kan…

Posted by Lena Merete Roer on 11. januar 2016

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>