En gang vant jeg i Lotto. Jeg fikk Jens Hauglin som lærer.

En gang vant jeg i Lotto. Jeg fikk Jens Hauglin som lærer.

Det var nok en langt mer usikker gjeng enn denne som møtte opp utenfor lagerlokalene litt bortenfor Glemmen videregående skole i Fredrikstad en augustdag i 1989. Tolv ukjente personer som forsiktig betraktet hverandre, akkurat slik det pleier å være når nye skoleklasser møtes for første gang. Det er ikke sikkert følgende hendte, men det er slik jeg husker det: En rød Saab Turbo bremser brått opp inne på gårdsplassen. Ut stiger en lang hengslete fyr med lyst, halvlangt, utemmet hår, bustete skjegg, svarte jeans, svart skjorte og slitte, beige ankelboots med sporer, som raslet når han gikk. (Vi hørte alltid når Jens var på vei inn gjennom lokalene.)

– Hei, jeg er Jens, sa han og strakk en arm i været.  – Lærer’n deres, sier’em som har greie på det, fortsatte han og lo sin litt hese latter, mens han betraktet den lett tilfeldig sammensatte gjengen på trappa med morskap. Tydeligvis like nysgjerrig på oss som vi var på ham. Flere hadde hørt om ham eller visste hvem han var, denne bohemaktige kunstneren Jens Hauglin som skoleledelsen hadde fått tak i som lærer til den nye klassen på Reklamelinja, nylig opprettet for å imøtekomme det store søkertallet dette året. Ryktene sa at han var nokså fri i tankegangen, og antakelig ikke som andre lærere. Faktisk var han ikke lærer i det hele tatt. Med kun realskole, uten tysk, som han selv påpekte – men med bøtter og spann av erfaring innen reklame og design og kunst var han klar for sin første lærerjobb. At vi siden skulle skrive brev til Fylkeskolesjefen og nesten gå i tog for å få beholde ham som lærer, er en annen historie.

Denne dagen var det en nokså fnisete gjeng som tenkte at: dette må jo bare bli kult! Med kulerunde øyne bak nysnekrede pulter med skjermbrett kikket vi opp på denne fyren som skulle lære oss det han kunne om reklame og «slikt». Jeg hadde ingen anelse om hva jeg hadde gått til. Planen min om å bli arkitekt hadde kræsjlandet da jeg rett og slett ikke kom inn på Arkitekthøyskolen. Jeg hadde ikke forstått det minste av opptaktprøven, og det samme kunne det være. Litt pussig var det riktignok, men den store skuffelsen hadde uteblitt. Barndomsdrømmen var som blåst bort med det samme jeg åpnet avslagsbrevet. Nå var jeg klar for Reklametegning – uten å ane hva det var! Jeg hadde også kommet inn på lærerskolen i Halden, men resonnementet mitt var følgende: Lærer kan jeg alltid bli senere, men reklame vet jeg ingenting om. Derfor velger jeg det!

Det skulle vise seg å være en strålende avgjørelse, for skoledagene våre var antakelig en del annerledes enn hva den andre VK1-klassen opplevde på den andre siden av gaten. Vi var innlosjert i midlertidige lokaler på baksiden av Danseloftet, og her kunne vi boltre oss i enorme, riktignok ganske kjedelige lokaler, men det tok ikke lang tid før noen dro med seg en gammel salong (hvor vi spilte kortspillet «Viggo» i hvert friminutt), kaffetrakter ble innkjøpt og snart hadde vi funnet oss rimelig bra til rette. Aldersgjennomsnittet var langt over 20 år. Dette var før Reform 94, og de fleste i klassen hadde «artium», tre år på videregående bak seg (vi ble russ to ganger!). At vi var nokså voksne var nok med på å gjøre nærheten mellom lærer og elever mindre, i hvert fall ble grensene noe utvisket. Ganske snart utviklet det seg et helt spesielt miljø i klassen. En unik symbiose mellom oss. Vi ville ikke reise hjem, og vi ville i hvert fall ikke at Jens skulle reise hjem. Vi ville være på skolen – og leke med ham. Le høyt. Diskutere. Jobbe med kreative prosjekter. Finne på rare ting med ham. Hver dag. Hver kveld. At han var familiefar var det ingen av oss som tenkte noe videre på … Fine ting kom ut av galskapen. På Operasjon Dagsverk solgte vi håndtrykk til inntekt for en skole i Peru. Bildet ble solgt til Sparebanken for 10.000 kroner og vi fikk bilde i bla’.

 

Hver jul pleide Jens å invitere venner, kunder og forretningsforbindelser til juleølfest i atelieret sitt i Ilaveien. Det lå like like bortenfor skolen. Siden vi var hans elever ble vi ikke invitert. Det turte han rett og slett ikke. Hva ville vel skoleledelsen si hvis de fikk greie på det? Uten PedSem hadde han mer enn nok med å prøve å bli anerkjent som en seriøs lærer. Vel, vi lot oss ikke stoppe. Jeg bodde på hybel i Grønli Allé, et steinkast fra skolen, og her gjorde vi oss i stand. Etter noen timers forberedelser: sangdiktning, sminking av røde kinn og fregneneser og iføring av hjemmelagede nissekostymer (og ikke minst  prøvesmaking av juleølet) ruslet vi over gaten for å gjøre vår entré: kræsje festen, som det kalles i dag. Juleølsangen gjorde heldigvis suksess – og Jens, ja, han innså vel at vi var kommet for å bli. Ikke lenge etter la han ned dette atelieret, og sammen dannet vi et nytt. Et sted vi også kunne leke om kveldene.

Navnet «Polvotten» kom helt naturlig. Vi flyttet inn i et uisolert loft i Storgata midt på vinteren. Fytti katta, så kaldt det var der, men, vi gikk trøstig i gang med å pusse opp, sette vår personlighet på lokalene. Jens tok med seg noen av sine noe mer uvanlige eiendeler: mannekengdukken «Villige Vera» og  ikke minst «stakebordet», et lite trebord med fastmontert (katte)skinn som det rett og slett var deilig å stryke på, «stake» som vi sier i Fredrikstad. For glede, trøst og avreagering. Akkurat slik var Jens. Han laget seg de underligste kreasjoner ut fra glede, nysgjerrighet og sin enorme og grenseløse kreativitet. «Hva skjer hvis jeg…» Dette overflødighetshornet rant stadig over – og vi, vi var de heldige som fikk være der og ta i mot. Da «Café Daily News» skulle gjøres om til «Tuben» var det Polvotten-gjengen som gladelig tok oppgaven med å dekorere lokalene. Er det noen som husker den store motorsykkeljakka og motorsykkelstyret som hang i trappa opp, og utstillingstablåer med navn som «Go’ Grilla»?  Jepp, det var Polvotten Versjon 1.0!

Med styrthjelm, svømmebriller – og tøyelefant i taket.

Det er så mange minner. Så mange gleder. Den største gleden er likevel å kunne tenke tilbake på alt hva Jens har betydd for så mange. For unge menneskers søken etter hva de skulle bruke livet sitt på, finne «livsnerva», som Jens kalte det.
– Jens, hva vil du med meg, spurte jeg ham engang jeg satt inne på kontoret hans og var rimelig fortvilet over å ikke skjønne noen ting av hva jeg holdt på med. Kanskje kikket jeg opp i taket på den grå tøyelefanten som hang der, som en hjelp for å la være å begynne å gråte, eller kanskje i håp om at elefanten skulle hviske meg svaret.
– Ingenting, svarte Jens alvorlig og så på meg med et uutgrunnelig blikk.

Jeg ser det nå, hva han ville. Jens ville vekke oss – og han vekket virkelig noe i meg. Ikke bare gleden over å jobbe med kreative løsninger og se muligheter under alle lagene. Det var også han som oppfordret meg til å skrive, kommunisere med ord. Selv om jeg alltid hadde likt å skrive, stil og slikt, var jeg også glad i å tegne. Det var denne evnen jeg hadde holdt tak i, helt til nå, for ettersom skoleåret skred frem begynte jeg å tenke ut og eksperimentere med tekster på innleveringsoppgavene mine. Jeg husker spesielt en caféoppgave, der jeg på menyen tilførte «fritekst» på baksiden. Jens sa han digget den. Da jeg fortalte at jeg hadde lyst til å søke Westerdals Reklameskole, var det han som oppfordret meg til å søke på tekstlinjen. Jens så noe ingen annen så: en særskilt glede jeg hadde over å uttrykke meg med ord.

Jeg er så utrolig heldig som har hatt en lærer som Jens Hauglin, en som SÅ meg. Som så mine evner og ferdigheter, hva jeg ble trigget av, hvilken vei jeg burde prøve meg. Slike lærere er gull verdt, og ethvert ungt liv burde få ha en slik lærer i livet sitt på et eller annet tidspunkt. Det tok meg lang tid å se lyset på Reklamelinja, forstå hvordan jeg kunne omsette idéer til noe som var vettugt for folk, men dæsken som lampa lyste da den først ble tent. Den skapergleden kjenner jeg fortsatt på, hver gang jeg setter meg ved tastaturet, hver gang jeg kan få lov til å gå inn i en annen verden enn den jeg lever i til daglig. I dag kjenner jeg en enorm takknemlighet over å ha hatt Jens som veileder, inspirator – og ikke minst venn, også etter at jeg ble voksen og flyttet tilbake til Fredrikstad. Nå er han ikke her mer, og det er vanskelig å stoppe tårene. Like vanskelig som å stoppe gleden over minnene, heldgvis.

Opp gjennom årene har jeg plutselig fått en mail eller melding på Facebook fra Jens med små hilsninger. Alle disse har jeg satt uendelig stor pris på:

En gang ble vi intervjuet i bladet «Utdanning». Temaet var «Min favorittlærer».
Jeg var gravid, han var fortsatt gul. Skal få scannet og lagt ut intervjuet.

Trøstebilde på facebookfeeden, da min helt David Bowie døde. «Litt Bowie, Lena?»,
skrev han da. Jens husket min fascinasjon for Bowie fra Glemmen-tiden.

Bursdaghilsen fra en deilig sommerkveld i 2015. Fortsatt like leken.

En gang hadde Jens behov for tekstforfatter til en kampanjejobb for SV og tok kontakt med meg. Det ble med idéen. Som Jens skrev i mailen med en revvolusjonær hilsen:

hei Lena!
Revolusjon er stilt i bero på grunn av manglende kapital.
Businiss as usual.
Har du sett lyset.
-det er vakkert nu tildags.
Du har rett, party er bedre enn parti.
Rart at ordene ligner på hverandre.

jens
-som hilser deg og våren med brusende fjør og pryd

_

Takk kjæreste Jens, du vil aldri noensinne bli glemt.
Og herregud, så artig de får det der du er nå … 

(Foto: Privat og Jens Hauglin)

Dette innlegget er også publisert i Fredriksstad Blads nettavis.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>