Lanseringsfest for «Tideverv»!

Lanseringsfest for «Tideverv»!

Foto: Finn Rune Christiansen

Dagene flyr av sted, det er plutselig over en uke siden lanseringen av «Tideverv»på Café Magenta i Gamlebyen, her i Fredrikstad – et utrolig koselig sted med hjerterom, god stemning og nydelig mat. At det ble her ble plutselig bestemt da jeg tidligere i høst var innom for en kaffepause. Jeg nevnte for daglig leder Anne Marit at jeg så etter et sted for lanseringen min. Hun så på meg og spurte så: «Her, kanskje?» Det var et lykkelig valg, for dette er virkelig et sted som omfavner deg når du kommer inn. At Anne Marie så hadde spurt fantastisk flinke Hege Saugstad om hun kunne tenke seg å bidra med noen av sine sanger, var nok et lykketreff. Vi hadde ikke møttes før lanseringen, men da jeg ringte henne for å fortelle litt om hva budskapet i det jeg skulle formidle var, endte det opp med at vi snakket sammen en time! Nå drodler vi litt om andre ting vi kan gjøre sammen. Jeg elsker når slike fine folk plutselige faller inn i livet mitt. Sjekk ut musikken hennes på YouTube eller Spotify. Stemmen hennes, ordene og tonene gir en spesiell klangbunn hos meg!

Med 50 personer i rommet var det passer fullt, og jeg kunne begynne å fortelle om det jeg hadde på hjertet. I det siste har jeg tenkt mye på spesielt én episode i boken som bestemor gjerne fortalte om selv. I 1919, da hun var 16 år, kom faren hjem fra Amerika. Han spurte henne om hun ville være med over, nå som krigen var slutt, men det ville hun ikke. «Da må du velge deg en utdannelse, og det må du gjøre til i morgen!» Sa faren, kapteinen. Bestemor pleide gjerne å fortelle hvordan hun lå våken hele natten, men at hun til slutt falt ned på at hun skulle bli lærerinne. Jeg tror hun hadde vektige grunner for det valget, for da hun så forteller sin far hvilken utdannelse hun vil ta, blir han kjempesint! Han kan ikke fordra lærerinner, og synes det er noen «fryktelige fruentimmere». De fleste sekstenårige jenter på den tiden, som ikke hadde sett sin far på godt over to år og ikke kjente ham skikkelig, ville antakelig ha sagt: «Nei vel, far.» Randi derimot, visste hva hun skulle her i livet, og den beslutningen lot hun ikke rokke ved. Du kan selv lese om hvordan det gikk i boken «Tideverv»

Selv tenker jeg at dette øyeblikket er svært viktig, ikke bare for henne, men også for ham. At vi som kommer etter henne også er preget av at hun sto opp for seg selv, er er sterk og underliggende sannhet. Noe endret seg den dagen, i henne og i oss. Jeg har tidligere snakket en del om hvordan vi bærer med oss forfedrenes traumer på DNA-nivå, men også slike dyptgripende beslutninger skaper endringer. Vi i etterslekten har blitt endret på grunn av hennes mot. Jeg kaller det hverdagsmot, når vi plutselig innser at vi ikke kan finne oss i omstendighetene slik at vi instinktivt står opp for oss selv og det vi tror på.

Dette hverdagsmotet er utrolig viktig, og hvis vi tør å ta fram dette i hverdagen, kan vi også gjøre endringer i våre egne liv. Vi må tørre å tro på oss selv, anerkjenne våre egne styrker, slik at andre kan se oss for den vi er. Vi kvinner er helt utrolig flinke til å snakke nedsettende om oss selv. Som en jeg kjenner sier: «Det er grunnpensum på den skolen som alle kvinner går på, men som ingen møter opp til.»

Det er på tide å snu! Ønsker vi en endring, full likestilling, likelønn og likeverd, må vi begynne med vår egen oppfatninger og holdninger. Vi trenger et tideverd, et tidsskifte, og vi trenger det NÅ!

Dette ble visst mer et kampskrift for den fortsatt viktige kvinnekampen enn et referat fra lanseringen. Ja, ja, slik er det når hjertet bevrer!

Foto: Camilla Brox Flodin

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>