– Vær vred og tapper! Om kvinnekamp og hverdagsmot

– Vær vred og tapper! Om kvinnekamp og hverdagsmot

Når kan vi slutte å snakke om kvinnekamp? Ikke ennå, i alle fall. Bare hør på denne historien: En ung lærer delte et hjertesukk på Facebook. I en klasse hadde han observert hvor forskjellig to menn og to kvinner håndterte et tilsynelatende feilslått kjemieksperiment. En av mennene hadde fått et blått resultat, mens den andre hadde et grønt. Nå la de skylden på hverandre: «Han har tatt feil. Jeg gjorde alt helt riktig!» Og vice versa. To kvinner hadde fått samme, ulike resultater. Begge var dypt ulykkelige, og begge argumenterte sterkt for sin egen tilkortkommenhet. «Jeg må ha gjort noe galt. Hun gjorde alt riktig!»

Da jeg leste innlegget, slo det meg hvor betegnende situasjonen er. Går noe galt, tar vi kvinner automatisk på oss skylden. Og motsatt: Hvis vi lykkes med noe, er vi raske til å snakke ned vår egen rolle – og heller løfte fram andre. Jeg har gjort det selv, utallige ganger. Det er grunnpensum på den skolen alle kvinner går på, men som ingen møter opp til. En slik selvnedsnakkende holdning er blitt programmert inn i DNA´et vårt gjennom generasjoner. Ved å bryte mønsteret kan programmeringen endres. Det krever bevissthet og mot. Hverdagsmot.

Tideverv – omslagsbilde Randi 1922

Kvinnekampen i vår egen stue
I lengre tid har jeg gravd meg tilbake i min bestemors historie, på leting etter stoff til en romantrilogi basert på hennes liv. Roman nummer to, «Tideverv»er lansert, og jeg ser at researcharbeidet har gitt meg mulighet til å bli godt kjent med kvinneliv i Norge for hundre år siden. Bestemor Randi fortalte gjerne om den natten hun lå våken fordi faren hadde bedt henne velge en utdannelse innen neste morgen. Selv skulle han reise tilbake til linjefarten han drev for den norske rederen A.O. Lindvig i San Francisco, så datteren måtte kunne forsørge seg selv i framtiden. Kvinneyrkene var få, men denne natten innså unge Randi at læreryrket var hennes livskall. Det hun derimot ikke hadde sett for seg, var at faren skulle bli fra seg av raseri. Han kunne nemlig ikke fordra lærerinner! Da han fikk høre om valget hennes, ble han så sint at han slo i bordet så koppene hoppet og glassene veltet.

Det var da det skjedde: hendelsen som skulle endre alt. At Randi må ha hatt vektige grunner for valget sitt er åpenbart. Sekstenåringen kjente et sinne våkne. Hun reiste seg og slo i bordet, ropte at hun skulle bli lærerinne, samme hva – og at han ikke kunne bestemme hva hun skulle bruke livet sitt til. Dette var hennes valg! Så forlot hun rommet, i fullt raseri.

Øyeblikket som endret alt
En omprogrammering fant sted denne dagen, av både hennes og hans sinn. Den bråsinte og alltid bestemmende kapteinen innså plutselig at han ikke hadde noe han skulle ha sagt overfor sin bråmodne datter, men enda viktigere er det at bestemors valg ikke bare definerte hennes, men også våre liv. Dette var ikke bare hennes kvinnekamp, men også vår!

«Kjemp for det du må. Gjør det du ønsker. Ikke hør på foreldrene dine,» kunne hun si til oss barnebarna, hvis våre yrkesdrømmer ikke harmonerte med våre foreldres. Hun visste hva hun snakket om, men det er først nå at jeg har innsett hvilken enorm betydning raseriet hennes denne februardagen i 1919 har hatt for alle oss som kommer etter henne.

Tideverv – opptaksprøve lærerskolen 1919

Fra opptaksprotokollen Kristiansand Lærerskole 1919. Randi er oppført med aldersdispensasjon. Hun var ett år for ung, bare 17 år gammel.

Elise Ottesen-Jensen, kvinneforkjemperen som sprengte alle tabuer
En kvinne som nærmest ramlet inn i romanprosjektet via et inngiftet slektskap var Elise Ottesen-Jensen (1886-1973). Hun gikk i sin tid under navnet «Ottar», og Kvinnegruppa Ottar er oppkalt etter henne. Elise var den norske kvinneforkjemperen og seksualopplyseren som på 20- og 30-tallet reiste rundt på landsbygdene i Sverige for å fortelle fattige kvinner om hvordan de kunne begrense antall barnefødsler. Mange barn ga mange munner å mette, og skolegang og utdanning ble vanskelig, for ikke å si umulig å gi dem. Å snakke høyt om prevensjon var strengt forbudt. Politiet satt gjerne på første benk for å overvåke at foredragene til Elise var innenfor loven. Men, hun visste å spille på sterke følelser, og fortalte tåredryppende historier fra virkeligheten om hvor tøffe forhold fattige folk med mange barn levde under. Når politifolkene måtte hente fram lommetørklærne, visste Elise at hun hadde dem i sin hule hånd.

Prestedatteren som gjorde opprør
Elise Ottesen-Jensen var en uredd kvinne. Hun var datter av en prest på Høyland utenfor Sandnes, og nest yngst av 18 søsken. På mange måter gjorde hun samme type opprør mot sin far som Randi gjorde en del år senere. Elise nektet å la seg konfirmere, siden hun tvilte på at det kunne finnes en Gud som kunne tillate så mye grusomhet i verden. I et forsøk på å forstå, spurte hun grundig ut sin far, presten, om alle sine trosspørsmål. Til slutt ble faren lei, viftet henne bort mens han siterte et salmevers som forkynte at slike tanker var tegn på en «formørket forstand». Da reiste Elise seg opp i «krampaktig besluttsomhet», som hun selv forteller i biografien, «Og livet skrev». Hun svarte krast:
«Far vet at jeg ikke har en formørket forstand!» Så trampet hun over gulvet og smelte døren igjen etter seg.

Tideverv – Elise Ottesen-Jensen_Riwkin

Hele livet kjempet Elise for det hun trodde på, og i 1933 grunnla hun RFSU i Sverige, Riksförbundet för Sexuell Upplysning. Retten til abort og prevensjonsmidler, seksualundervisning i skolen og avkriminalisering av homofile var noen av kampsakene hennes. I 1972 ble Elise Ottesen-Jensen nominert til Nobels fredspris, og i 1986 sendte den svenske regjeringen ut et minnesfrimerke for å hedre denne spesielle og fryktløse kvinnen, hun som når det røynet på pleide å sitere Henrik Wergeland: «Vær vred og tapper!»

Bli sint – skap endring
Kanskje er nettopp hemmeligheten ved disse kvinnenes opprør mot fedrene, et realt sinne? Når gamle holdninger tynger, kan et raseri inneholde nok sprengkraft til å åpne opp sinn, og deretter skape rom for ny innsikt og nye tankemønstre. Vi kan også hente nye idéer fram fra våre skjulte reservoarer, for vi bærer alle med oss arvegods fra våre forfedre. Frøkapsler som venter på å bli sådd på ny. Om vi odler dem fram eller ikke, kommer helt an på hvor bevisste vi selv er disse sammenhengene.

Randi og Elise er bare to av mange kvinner som har kjempet mot systemet. Hver eneste dag, i et helt liv, kjempet de. Begge viste stort hverdagsmot – og viste at kvinnekampen ikke alltid må kjempes i det offentlige rom. Jentene gjorde sitt opprør hjemme i stua, og viste med det hvor viktig det er å stå opp for seg selv, også når motstanden kommer fra noen som heller burde ha støttet og hjulpet. Etter over hundre år med kvinnekamp er det lett å tro at vi i dag har likestilling, likelønn og likeverd. Det siste presidentvalget i USA er bare én av en lang rekke hendelser som viser noe helt annet.

Kvinnesakskvinnen Fernanda Nissen (1862-1920) sa: «Det kvinner kjemper for er menneskerett, ikke kvinnerett!» Det vi trenger nå er et tidsskifte, et tideverv for en ny kvinnekamp. Tiden er overmoden for en helt ny bevisstgjøring rundt kvinners verdighet, ikke bare her i Norge, men fremfor alt i de land der kvinner fortsatt lever under enda dårligere kår enn hva Randi og Elise hadde her for hundre år siden.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>