Post-kvinnedag: Minne fra reklamebransjen på 90-tallet

Post-kvinnedag: Minne fra reklamebransjen på 90-tallet

Reklamebransjens Havna-seminar, vinnere 1996

Av alle tanker som surret rundt i hodet 8. mars, dukket et minne opp fra et annet århundre, bokstavelig talt, fra den gang min største drøm var jobb i reklamebransjen – og en fotograf mente at den beste måten å fortelle om en reklamekonkurranse var at jeg kledde av meg.

På 80- og 90-tallet var Havna-seminaret en reklamekonkurranse der de unge i reklamebransjen kunne få vist seg fram. Det var såpass stas med Havna at jeg også turte å spørre sjefen min om å få reise. For de fleste byråsjefer var det nok en ganske alminnelig affære å sende juniorene sine til workshop på sommerhotellet på Tjøme, men min sjef var markedssjef i et forsikringsselskap. Jeg jobbet i et internt reklamebyrå i UNI Storebrand. «Du kan få reise hvis du lover å vinne!» sa sjefen. Jeg dro.

Caset var å lage en film for Likestillingsrådet. Vi valgte å fokusere på at mange menn ikke benyttet seg av pappapermen sin. Idéen var en baby som sitter alene på gulvet og leker med pappas slips, alt mens Ugly Kid Joes versjon av Cat’s in the Cradle spilles. Du vet, den Finn Kalvik har laget norsk tekst til: Ride ranke. Film og musikk virket ganske effektivt sammen. Det endte faktisk med at min gruppe vant hele seminaret (selv med «hun derre tekstforfatteren fra UNI Storebrand»). Premien var en weekendtur til London med Dagbladet! Det hele var som et eventyr – ikke minst å kunne fortelle sjefen på mandag at jeg hadde vunnet.

Fotografen i reklamebransjen vs guvernanten

Bransjebladet Kreativt Forum ringte og ville lage en sak med oss. En fotosession med en av tidens store motefotografer var blitt booket. Fotografen var blitt et stort navn i bransjen, og det var visst litt av et scoop å ha fått tak i ham. I denne historien er ikke navnet hans så viktig, så det har jeg utelatt, det viktige er hva han trodde var greit for meg. Før vi kom hadde han fått en brief om vinnerløsningen vår, og derfor hadde han fått kjøpt inn fire like slips. Idéen var at vi alle skulle være i bar overkropp. Jeg skulle stå i midten og holde gutta i slipset.
«Du kan få holde armene i kryss over brystene», sa han sjenerøst.

«Nei», sa jeg. «Jeg kler ikke av meg.»
Han så dumt på meg. Øynene smalnet. Jeg ristet på hodet
«Nei! Ikke tale om! Jeg beholder klærne på», sa jeg stramt. Insisterte er vel riktigere å si.

Heldigvis hadde vi blitt fortalt om idéen på forhånd av journalisten, så jeg hadde fått mulighet til å forberede meg. Å kle av meg foran hele den hippe reklamebransjen føltes bare helt utrolig feil, helt absurd! Bare tanken på at noen skulle tenke at jeg var en tanketom bimbo fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Gutter i sin beste alder i bar overkropp er en ting, men jenter? Jeg så for meg et stempel for resten av livet. Derfor hadde jeg heller tatt på meg en svart silkebluse som var særdeles godt gjenkneppet i halsen. Her syntes ikke så mye som en skygge av hud, langt mindre en kløft. Skulle jeg holde gutta i tøylene (les: slipset), kunne jeg like godt se streng ut. Se ut som en engelsk guvernante.

Den kule fotografen sukket tungt, stønnet oppgitt. Så prøvde han noen ytterligere overtalelsesrunder. Ingenting nyttet. Han foreslo at jeg kunne stå med en bar rygg til, og heller se bakover mens jeg holdt slipsene over skuldrene. Det måtte jeg da kunne gjøre? Ærlig talt, liksom.
Nei! Njet! No! Det stramme blikket på bildet er ikke påtatt. Guvernanten vant. (Hva fyren som hopper foran i bildet gjør der, har jeg ennå ikke forstått.) Her er hele innlegget (teksten fortsetter under bildet):

Reklamebransjen sitt eget magasin

Faksimile: Kreativt Forum. Fotografens navn er sladdet.

Og hva har denne historien med kvinnedagen å gjøre?

På mitt foredrag i går kveld på markeringen av kvinnedagen snakket jeg blant annet om hverdagsmot. Om å tørre å stå opp for seg selv når det gjelder som mest, slik Randi står opp mot sin far, den brautende kapteinen, i romanen min «Tideverv». Selv om dette skjedde for nesten 100 år siden, handler det om det samme: Å tørre å si i fra om urett, og å ikke la seg hundse med og gjøre noe som strider i mot den man er. For å eksemplifisere hva jeg mener med hverdagsmot: Jeg ser nå at det jeg gjorde denne dagen i 1996 var akkurat å vise hverdagsmot, og i hvert fall var det det som skulle til for at jeg ikke i dag sitter igjen med en ekkel følelse i kroppen over å ha gått på akkord med meg selv. Hadde jeg latt den hippe fotografen overtale meg til å kle av meg foran kamera, bare for at han skulle få viljen sin, hadde jeg latt meg utsette for en krenkelse. Et overgrep på min integritet og min verdighet som menneske, ikke bare som kvinne. Det har hendt at episoden har streifet meg opp gjennom årene, og hver gang har jeg sittet igjen med en følelse av lettelse over at jeg ikke lot meg tråkke på. Jeg er så takknemlig for at jeg tok frem mitt aller strengeste jeg, selv om han sikkert syntes «attituden var helt bitch», for å si det med dette århundrets språk.

Jeg tenker på ungjentene i dag. På den oppvoksende generasjon kvinner som er i ferd med å bli vant til å bli kalt horer, også av hverandre. På jentene som kler av seg foran kamera, fordi de tror de må. Jeg tenker på jenter som går ned på eldre gutter fordi de tror at det er det som skal til for å bli verdsatt – å bli sett – og som går langt utenfor sine egne grenser for at føle at de har en verdi. Gutta på russebussen «Playboy 2017» har lagt seg flate og beklaget at de kunne godkjenne låten, og at de ikke vil være representanter for det kvinnesynet som låten innehar. At de faktisk også godkjente tekst som oppfordrer til seksuelle handlinger mot barn, er enda mer alvorlig. Om låtskriverne kommer med en ekte beklagelse er lite sannsynlig, men til syvende og sist handler alt om tilbud og etterspørsel. En bevisstgjøring blant russen kan stoppe etterspørselen – men da må jentene begynne å stå opp for seg selv. De må vise styrke, de må vise mot. Hverdagsmot!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>