Den store Amerikareisen, del 1

Den store Amerikareisen, del 1

Det har tatt tid å lande etter Amerikareisen. Ja, jeg kaller den for det, i bestemors ånd. Man reiste ikke til USA på den tiden, og slett ikke til Statene, man reiste til Amerika. Man drømte om Amerika, the Land of Fortune. Vel, hun gjorde ikke det. Ikke egentlig, for hun kom jo tilbake. Så hva skjedde, og hvorfor ville hun ikke emigrere for godt? Det var noe av det jeg ønsket å undersøke da jeg tok med meg familien min og reiste over dammen for tre uker på farten over store deler av De forente Stater – på jakt etter den videre historien!

Allerede lenge før jeg kom med min første roman, «Ringrosen», visste jeg at historien rommet flere bøker, at dette egentlig var en trilogi. Bestemors reise til Amerika måtte selvsagt med, som en viktig del av den tredje og siste boken. Slikt sett har alt gått etter planen, bortsett fra at jeg nå har valgt å stå på egne ben med mitt eget Calendula forlag, noe som faktisk føles helt vidunderlig. Jeg angrer ikke en dag, så snålt det enn kan høres ut.

Min bestemor var også en kvinne som sto på egne ben, og jo mer jeg jobber med henne og historien hennes, jo mer innser jeg hvor viktig denne selvstendigheten var for henne. Hun hadde tatt seg en utdannelse, hun var i arbeid. Hun tjente egne penger og var ikke avhengig av en mann for å forsørge seg. Verden rundt henne så nok på henne som opprørsk og stri, for hvorfor i all verden kunne hun ikke bare innordne seg, være snill og lydig, slik hun var blitt oppdratt til?

Første stopp: New York

Apropos egenrådige jentunger: Jeg elsker bronsestatuen av den fryktløse jenta som kunstneren Kristen Visbal på oppdrag for kaptialforvaltergiganten State Street Global Advisors fikk plassert rett foran den kjente statuen av den rasende oksen på Wall Street på kvinnedagen i år. Plutselig var hele symbolikken endret totalt. Dette er virkelig kvinnekraft!

Fryktløs, som en okse

New York er en helt fantastisk by, og den må egentlig bare oppleves. Den er hele verden, «instant», en smeltedigel av alle slags mennesker, kulturer, religioner og matopplevelser.  Jeg tror det er derfor så mange europeere gjerne reiser til NY. Den er liksom ikke så … amerikansk. Selv prisnivået er nesten akkurat som her hjemme …

Ellers gjorde besøket på minnesmerket etter 9/11 et sterkt inntrykk. Avtrykkene av tårnene er markert i grunnen med to store vannbassenger, der vannet strømmer ned i et stort hull i midten. Det skaper en illusjon av tårnene som faller og faller. Et svært sterkt og gripende sted.

På forhånd hadde jeg gjort avtale om å møte min tremenning, Karen, noe som ble veldig fint og hyggelig. Karen er barnebarn av bestemors bror, Philip, han som emigrerte for godt. Da han døde i 2009 var han nesten 106 år gammel. Det er underlig å tenke på at et ønske om å sende et kondolansebrev til familien da han døde, var det som virkelig satt fart i sakene for min leting etter historien. Det kan du lese om her

Den legendariske ankomsthallen på Ellis Island

Ellis Island – gateway to paradise?

At to tenåringsgutter på 13 og 16 ikke alltid har så lyst til å være med mor på museum, er forståelig. Samtidig setter jeg stor pris på egentid, for det er godt å få være alene i sine egne tanker. Det var derfor bare jeg – sammen med en horde turister fra hele verden – som reiste ut til Ellis Island, øya der millioner av amerikadrømmere fra hele verden måtte innom når de ankom landet. Det vil si, det var kun reisende fra 3. klasse som måtte innom Ellis Island. Passasjerer på første og ­andre klasse ble klarert allerede på skipet over til ­Amerika, og ble sluppet av på ­Manhattan.

Bestemor forteller i sine memoarer at hun reiste med sin far på første klasse på amerikabåten «Stavangerfjord» i 1926, ergo slapp hun de til dels fornedrende undersøkelsene 3. klasseimmigrantene måtte gjennom.

20 millioner immigranter

Jeg synes det er svært interessant med denne overtydelige klasseinndelingen, og ville derfor gjerne undersøke hva som møtte de ca. 20 millioner håpefulle immigranter som var innom Ellis Island, som måtte stå med lua i hånden og resten av kroppen på utstilling for å la seg undersøke om man var frisk nok, smart nok, intelligent nok og hadde penger nok til å kunne bli en verdig borger. Jeg vandret alene rundt i de store bygningene midt i innseilingen til New York, med hele immigrasjonshistorien på øret. En spesiell og lærerik dag jeg absolutt kan anbefale.

Nærheten til Frihetsstatuen på øya rett ved siden av, Liberty Island, må ha føltes som en ekstra hån for alle dem som ble sendt tilbake på rederiet de hadde reist med sin kostnad. 1921 og 1924 ble innvandringen til Amerika sterkt begrenset med de nye kvotelovene, noe som endret Ellis Islands oppgave i immigrasjonshistorien. Den siste immigranten som ble utskrevet fra Ellis Island var faktisk en nordmann, sjømannen Arne Pettersen i 1954. Her er noen bilder fra denne spesielle og tankefulle dagen.

Amerikareisen fortsetter – til Utah

Etter fem dager i denne verdensbyen var det på tide å fly videre. Via Dallas i Texas landet vi i Salt Lake City i Utah en sen junikveld. Endelig var vi klare for ferden videre, i en grandios leiebil som matchet landskapet, for ikke å snakke om den amerikanske drømmen. Grunnen til at vi hadde valgt å reise nettopp til Salt lake City var flere. Vi ønsket å se noe mer av det amerikanske innlandet, det mektige fjellandskapet i Midtvesten, og for meg var det her min researchtur virkelig kunne starte. I sine memoarer skriver bestemor nemlig dette om ruten for Amerikareisen sin i 1926:

«Jeg ble med til California – ’Stavangerfjord’ til New York, avstikker til Wilmington, Omaha, Chicago. Så bar det videre til Ogden (Utah), Sacramento, San Fransisco. Det tok 9 døgn over Atlanteren fra Bergen og 5 døgn med toget. Pullman vogner, Southern Pacific. Far reiste gratis fra Ogden til S.F., da han hadde forretninger med Southern Pacific. Likeså kan jeg nevne at far reiste gratis 1st plass på ’Stavangerfjord’, da han hadde interesser i Norsk Amerikalinje. Derimot betalte han for meg. Jeg var med han opp på Amerikalinjens kontor, hvor vi hilste på sjefen. Jeg tror han hette Henriksen.» 

Ganske så riktig, bestemor. Gustav Henriksen var navnet på den legendariske direktøren i Den norske Amerikalinje, og jeg har beskrevet møtet med ham i bok nummer to, «Tideverv»

Ogden – jernbanekryss med en dæsj cowboykrydder

Ogden – jernbanekryss med lang historie

Ogden er en liten, hyggelig by en halvtimes kjøring fra Salt Lake City. Den blir gjerne kalt for Junction City, siden den har vært et av de viktigste jernbanekryssene i USA. Jernbanemuseet «Utah State Railroad Museum» er et opplagt sted for besøk når man skal gjøre undersøkelser om en togreise i 1926. Jeg hadde avtalt å møte arkivar ved museet, Lee Witten. Han er oppvokst med jernbanen som en viktig del av livet, i og med at faren var lokfører og moren jobbet i jernbanekaféen i på Ogden Station.

For et eventyr å snakke med en så kunnskapsrik og engasjert mann! At jeg kom hele veien fra Norge for å lete etter min bestemors reisehistorie, synes han selvsagt var veldig morsomt. Han svarte villig på alt jeg spurte om, og har også sendt meg bilder på mail i etterkant.

 

I slektsforskningens vugge

Senere på dagen besøkte jeg også The Family Search Center, et senter for slektsforskning i Salt Lake City drevet av Mormonkirken, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Her hadde jeg også gjort avtale om en guidet tur, som ikke ble fullt så spennende som jeg hadde håpet, siden jeg ikke har opprettet slektstre på deres nettsider, FamilySearch.org (jeg har hittil brukt MyHeritage). Men, maken til imøtekommende og hyggelige folk. De fleste er frivillige som ser på dette som en del av deres tjeneste for Gud og kirken.

FamilySearch Center ligger rett ved Tabernaklet til Mormonkirken, enkelt å finne

Jeg var tidlig ute, og fikk derfor tilbudet om å få komme opp i researchsalene. Der ble jeg tildelt en egen assistent som kunne hjelpe meg å finne det jeg søkte etter. Han hadde selv skandinavisk opphav, og hadde vært både i Halden, Fredrikstad og Moss! Spesielt et tips som han ga meg, om et fylkeskommunalt arkiv i California, var spesielt interessant for meg i min videre jakt på historien. Er du på disse trakter, og interessert i å vite mer om opphavet ditt, anbefaler jeg absolutt å bruke noen timer her. Jeg tror jeg kan love at du vil bli tatt godt vare på!

Researchsalen for skandinavisk slekt, Family Search Center. «Min» mann nederst til venstre

 

En skikkelig familysearcher!

Klare for ville vesten!

Salt Lake City ligger virkelig et spesielt fjellområde, i en dal i det mektige Rocky Mountain. 89 år tidligere hadde altså bestemor reist over her, og det var fantastisk spennende å kunne se hva hun hadde opplevd fra vinduet i Pullmann-vognene de reiste med. Rundt selve innsjøen, Salt Lake, samt i flere mils avstand, utvinnes det salt som lagres i svære salthauger. Flere steder er det store områder som er helt dekket av saltlaget. Et svært fascinerende syn nå på sommeren.

Lee Witten hadde fortalt meg at sjøen, med sitt sterke saltinnhold, selvfølgelig ikke fryser til om vinteren. I februar kan det være mye snø her, men sjøen ligger åpen, dampende av frostrøyk. I 1926 gikk også jernbanen tvers over sjøen via en akvedukt bygget i tre. Etter hvert ble grunnforholdene for løse, og banen måtte legges rundt sjøen i stedet.

Hva tenkte Randi på da hun satt på toget over dette enorme kontinentet i februar 1926? Hun hadde reist fra en trygg jobb i Lofoten, et sted hun både trivdes og følte seg hjemme på, så langt jeg vet akkurat nå. Hvilke følelser og tanker kan hun ha gjort seg om fremtiden? Dette, og mye mer skal jeg fortsette å dykke inn i nå, men det kommer snart et nytt innlegg om ferden videre på Amerikareisen vår.

To be continued, som det heter der borte i Amerika-land.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>