Forfatterforbundet er stiftet!

Forfatterforbundet er stiftet!

Historien om hvordan jeg havnet i styret i Forfatterforbundet

Eller, historien OM Forfatterforbundet: Det hender det dukker opp noe du plutselig kjenner at du ønsker å være en del av. Noe slikt skjedde meg i desember. Jeg ble uten forvarsel lagt til i en Facebook-gruppe som het Forfatterinitiativet, som hadde blitt dannet etter et innlegg forfatter Arne Svingen hadde i Aftenposten. I det spurte han om ikke alle forfattere bør kunne ha rett til å organisere seg? Den norske Forfatterforening (DnF) er nemlig et laug der et litterært råd vurderer om søkerne er «verdige» til å bli opptatt eller ikke. Ikke bare utpekes medlemmene av Det litterære Råd kun fra egen medlemsmasse, det er også dette rådet som vurderer kandidatene til stipendene som deles ut fra midler i Biblioteksvederlaget. Staten betaler et vederlag til alle forfattere som har bøker hos bibliotekene, derblant meg, men disse midlene skal være solidariske og går inn i et kulturpolitisk fond. Problemet er at er du ikke medlem av DnF, har du ytterst liten sjanse til å bli tildelt stipend. Dette er blant de store kontroversielle sakene som har vært diskutert blant forfattere i Norge, og dette innlegget i Klassekampen forklarer saken mer inngående.

Trenger en indieforfatter en fagforening?

Som indieforfatter satt jeg en stund på gjerdet og lurte på om dette egentlig hadde noe med meg å gjøre. Jeg er jo både forfatter og forlegger, og har neppe behov for å forhandle betingelser med meg selv. Men hva med alle de andre tingene i bokbransjen man kan stille spørsmål ved, som for eksempel at det er rent sagt er umulig for små forlag å komme inn i bokhandlene? Og hva med mulighetene for stipend?

Å utgi selv har inntil nå vært forbundet med et stigma om at man ikke er god nok for de etablerte forlagene, at man er refusert og i sin fortvilelse tyr til siste mulighet: selvpublisering. I «Forfatterinitiativet» florerte også fordommene, og jeg bestemte meg for å hoppe ned fra gjerdet med dette innlegget den 4. januar 2018, rett å slett for å realitetsorientere litt:

«Kjære forfatterkollegaer! Jeg ser at det skrives og menes en del om det å utgi på eget forlag her i gruppa, og jeg ser et behov for å gi et litt mer nyansert bilde av det å «gå indie». Ja, vi kaller oss indieforfattere (indie = indipendent), og ønsker å fjerne oss fra betegnelsen selvpublisering, da dette begrepet henger igjen i en tid da man ennå ikke hadde et bevisst forhold til det å etterstrebe kvalitet i alle ledd. Dette er nå i ferd med å snu, og de fleste uavhengige forfattere både forstår og innser at man trenger profesjonell hjelp for å kunne lykkes med en utgivelse. For å kunne forklare mer konkret, vil jeg bruke meg selv som eksempel.

Det finnes mange typer indieforfattere i Norge i dag. Noen utgir e-bøker hovedsakelig på engelsk gjennom Amazon, mens jeg personlig har valgt å utgi papirbøker på norsk, i tillegg til e-bøker naturligvis. Når det er mest hensiktsmessig gir jeg også gjerne ut via andre forlag, og begge romanene mine er nå kommet som lydbøker via Cappelen Damm. Skjeler vi til utlandet, og spesielt til USA, ser vi at indiebokbransjen er i voldsom vekst. Mye skjer også her på bjerget. Både innen musikk og film er det blitt mer og mer vanlig å stå for egne valg og egne utgivelser, og disse aktørene ser ut til å bli respektert på lik linje med alle andre musikere og filmskapere. For eksempel står en anerkjent artist som Marit Larsen nå for sine egne produksjoner. Hvorfor skal det egentlig være noe annerledes med litteratur?

Å velge å gi ut på eget forlag når man har vært antatt og utgitt på et etablert forlag (min første roman «Ringrosen» kom på Juritzen i 2014), er nok et kontroversielt valg, jeg vet det. Men, vi er mange som mener at bokbransjen i Norge for en stor del er bygget på tidligere tiders tenkning rundt hva forlagsvirksomhet er og hva en forfatters rolle kan, skal eller bør være – men antakeligvis finnes det like mange ønsker og definisjoner rundt dette som det finnes forfattere. At endringer er i ferd med å tvinge seg fram vises også gjennom nettopp dette forfatterinitiativet til en ny forfatterforening.

Mitt valg om å gi ut på eget forlag bunner i et ønske om mer kontroll, større selvstendighet og frihet til å skape det formidlingsrommet jeg har behov for som forfatter, formidler og foredragsholder. Jeg sendte aldri manuset på oppfølgerromanen «Tideverv» til et forlag, og jeg er derfor ikke refusert. At etablerte forlag i mange tilfeller legger en bok død etter svært kort tid, kanskje bare etter 6 måneder, er for meg også en viktig årsak til at jeg ønsker å utgi selv. Jeg jobber med et livsprosjekt som jeg vet at jeg aldri vil slippe tak i, for det utvikler seg videre i nye retninger hver eneste dag, og med det, meg, både som forfatter og menneske. Det er budskapet jeg ønsker å formidle som er viktig. Det er plogen. Jeg er den som dytter, og det kan jeg klare. Jeg skriver på en trilogi, og har derfor også kjøpt tilbake rettighetene på min første roman fra Juritzen. At jeg, som ikke er medlem av DnF, i den anledning fikk god hjelp av jurist Mette Møller i DnF er jeg svært takknemlig for.

Selv om jeg på mange måter har valgt å stå på utsiden av den tradisjonelle forlagsbransjen, i hvert fall slik den fremstår i dag, ønsker jeg å bli respektert som en seriøs aktør i Bok-Norge. Jeg vil at vi som velger å utgi selv skal bli tatt på samme alvor som alle andre hardtarbeidende forfattere. Det fordrer selvsagt at vi investerer i våre utgivelser på samme måte som et etablert forlag ville gjort. At vi får bearbeidet manuset av eksterne aktører, og at vi klarer å holde en distanse til om materialet vårt faktisk holder mål. Dette var et av mine hovedspørsmål til min eksterne, betalte redaktør på «Tideverv», og som også språkvasker og korrekturleser (begge også profesjonelle) fikk uttale seg om. Så lenge redaksjons- og produksjonsprosess er ivaretatt, bør forlagsnavn være likegyldig. At leserne bryr seg fint lite om hvilken logo som står på boken, er både min og mange andre indieforfatteres erfaring.

«Indieforfatterforum» på Facebook teller per i dag 462 medlemmer (red.: 492 per 30.01.18). Av disse er det selvsagt noen som verken er spesielt aktive eller egentlig har planer om utgivelse, men mange har utgitt selv, og noen lever også av sine forfatterskap, enten gjennom Amazon eller via salg i andre kanaler enn bokhandlerkjedene. Det finnes et vell av kunnskap og kompetanse i denne gjengen, og vi støtter hverandre og heier på hverandre på en måte jeg ikke har sett noe annet sted i bokbransjen. Jeg ønsker den samme mentaliteten hjertelig velkommen i en ny forfatterforening, en forening der også vi som har valgt å utgi på eget forlag blir ønsket velkommen. Det er selvsagt deler av arbeidet i foreningen som vil være lite aktuell for en indieforfatter, som forhandlinger rundt normalkontrakten, men det finnes mange sider av bokbransjen der også vår stemme burde ytres og høres. Adekvat tilgang til et objektivt og velfungerende distribusjonsapparat, uhildede kulturrådsinnkjøp og utdeling av stipendmidler er særlige områder der vi mener at flere enn etablerte forlagsforfattere burde bli tilgodesett.

Jeg har tidligere sittet i styret og vært styreleder for kvinnenettverket Gründer Girls i Østfold. Visjonen vår var «Felles suksess». Som gründer var det fantastisk å få være med å bygge opp et «vi», å vite at man var en del av noe større og at vi ikke sto alene i en til tider tøff hverdag. Det er en slik forening jeg nå kan tenke meg å være en del av, et sted der «vi»-tanken råder, der du finner andre i samme situasjon som deg selv og der du kan møte inspirerende folk som du kan diskutere med og få støtte og råd fra. Vi har jo valgt oss et ganske ensomt yrke.

Jeg ser derfor gjerne at tanken om «felles suksess» nå tas til oss som hver dag gransker vårt hjerte for å dele tanker og ord som betyr litt ekstra, ikke bare for oss selv, men også for dem som skal ta i mot ordene, de som etter min mening er de aller viktigste i prosessen: leserne. Jeg er overbevist om at det finnes suksess nok til oss alle, for hva vi opplever som suksess er like mangfoldig som årsakene til at vi skriver.»

Forfatterforbundet dannes

Jeg må innrømme at jeg både ble lettet og veldig glad da innlegget fikk mye støtte og forståelse, ikke minst fra etablerte forfattere på de store forlagene. Vinden snudde. Det jeg imidlertid ikke fortalte da, var at jeg allerede hadde meldt min interesse til å være med i dannelsen av den nye forfatterforeningen som var på trappene. Det ene har tatt det andre, og nå er jeg altså valgt inn som styremedlem i den nye fagforeningen for skjønnlitterære forfattere: Forfatterforbundet!

Interimstyret i Forfatterforbundet

Her er interimstyret samlet etter stiftelsesmøtet 13. januar 2018. Bak fra venstre: Asle Skredderberget, Geir Tangen, Jan Ove Ekeberg, Dorthe Erichsen, Helle Stensbak, Trond Vernegg, Arne Svingen og Knut Lindh. Foran fra venstre: Lena Roer, Eystein Hanssen, Ørjan Nordhus Karlsson, Agnes Matre, Camilla Schøyen og Sidsel Dalen. Frid Ingulstad og Monika Nordland Yndestad var ikke til stede da bildet ble tatt.  (Foto: Heine Birkeland)

Jeg takker for tilliten fra hele interimstyret i Forfatterforbundet med initiativtakerne Jan Ove Ekeberg, Helle Stensbak og Eystein Hanssen i spissen. I bokbransjen i Norge stiller disse i front for et mer åpent, inkluderende og solidarisk forfattermiljø der selv indieforfattere blir møtt med respekt og likeverd. Dette er fremtiden. Dette ønsker jeg å være en del av!

Ønsker du å vite mer, eller melde deg inn i Forfatterforbundet, se her!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>