En viktig påminnelse fra Elise Ottesen-Jensen

En viktig påminnelse fra Elise Ottesen-Jensen

Elise Ottesen-Jensen er en av de sterke kvinnene som virkelig har stått på barrikadene i kvinnekampen opp gjennom årene. Tidlig i forrige århundre tok hun til orde for kvinners rett til egen kropp og egen seksualitet, et tema som var både skamfullt og uhørt å bringe på bane. I 1933 grunnla Elise RFSU i Sverige, Riksförbundet för sexuell upplysning. Hennes motto var «Vær vred og tapper!». Gudene skal vite at det har vært – og fortsatt er – påkrevet, for hva ville vel hun sagt om dagens, av alle ting, kvinnestyrte regjering, og deres vilje til å bruke kvinnekroppen som et forhandlingskort for å beholde egen makt.

Jeg har tidligere fortalt om hvordan Elise plutselig ramlet inn i historien om Randi, da jeg oppdaget at hun var søster til «tante Martha», en kvinne som er viktig i bok nummer to, «Tideverv». Randis møte med denne ukonvensjonelle kvinneforkjemperen og seksualopplyseren er viktig her, og selv om jeg ikke har bestemors egne ord om forholdet, vet jeg at de to kjente hverandre. Bestemor har fortalt at hun alltid gledet seg til å møte Elise når hun reiste sørover om sommeren, for hun satte så pris på slike «skikkelige samtaler».

Elise Ottesen-Jensen dukker opp – igjen!

Stor var derfor forbauselsen for noen uker siden da jeg plutselig oppdaget at jeg faktisk hadde liggende et stort intervju med Elise her på kontoret, et intervju som jeg aldri tidligere har lest. Da vi flyttet inn i huset for snart 19 år siden, fant jeg en stor bunke med «Alle Kvinners blad» fra årene 1955 og 1956 på loftet. Jeg har kikket litt i dem, og smilt av det vi i dag oppfatter som et håpløst kvinnesyn, men stort sett har ukebladene fått ligge i fred i den nederste hyllen i bokhyllen rett bak skrivebordet mitt. Det var derfor noe underlig da bladene begynte å skli ut av hyllen og ned på gulvet. Dette skjedde flere ganger, men jeg tenkte ikke noe mer over det enn at min lille drevertispe, Simba, hadde svinset dem ned med halen, og puttet dem tilbake.

Da jeg nok en dag fant en del blader på gulvet, plukket jeg dem opp for å kikke nærmere på dem. Under de øverste utgavene av «Alle Kvinners blad» lå det også en utgave av «Kvinner og klær» fra 1963. Og der var Elise, rett bak ryggen på meg! Tenk, jeg som hadde brukt så mye tid på å lete opp researchstoff om henne under skrivingen av «Tideverv» kunne bare snudd meg rundt for å finne hennes egne uttalelser. Intervjuet hadde tittelen: «Mor, hvor kommer jeg fra». Jeg vil anta at det i sin tid fikk mange til å sette kaffen i halsen, for Elise forteller på sin likefremme måte hvor viktig det er å fortelle barna hvordan de faktisk blir til.

Kvinner og klær, nr. 48, 1963

Et fire siders oppslag om kvinneforkjemperen Elise, innrammet av husmoren på 60-tallets hverdag.

En hårete visjon ligger til grunn for alt jeg gjør

Artikkelen er ikke så revolusjonerende i seg selv, men likevel ble den for meg en viktig påminnelse om hvorfor jeg snart har brukt ti år av livet mitt til å grave i min bestemors historie, for så å fortelle den: at i hver og en av oss finnes et frø til en kraft som kan forandre. Vi er alle ringroser. Elises påminnelse blir derfor også viktig i ferdiggjøringen av den siste romanen om Randi. Historien er i ferd med å snirkle seg frem, men arbeidet er tidkrevende, for nå skal alle tråder letes opp og knyttes, samtidig som en viktig kulturhistorie skal fortelles.

For meg handler ikke dette bare om å skrive romaner, å få fortalt denne familiehistorien. Det handler om noe mye større, og det er også grunnen til at jeg valgte å beholde rettighetene til bøkene, og utgi selv. Lenge har jeg hatt et ønske, og en drøm, om at jeg en dag skal materialisere et prosjekt der kvinnekraften står i sentrum, der vi løfter og hjelper hverandre, og det på tvers av kultur- og landegrenser. Visjonen er hårete, men jeg tror at den kan bli virkelig hvis vi er mange kvinner som står sammen. Jeg gleder meg enormt til den dagen da jeg – eller vi – skal fortelle mer om hva dette er, og invitere dere alle med på ferden.

I dag er det Kvinnedagen – og i kveld skal den feires med noen av de kvinnene jeg setter enormt stor pris på i livet mitt. Flere av dem kjenner jeg fra tiden da jeg satt i styret i nettverket for kvinnelige gründere i Østfold, Gründer Girls. Vårt mål var «Felles suksess», noe som er hånd i hanske med den hårete visjonen min. Derfor er «felles suksess» fortsatt også min ledestjerne!

Gratulerer med dagen, alle fine og sterke damer!

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>