Da spanskesyken kom til Kragerø

Da spanskesyken kom til Kragerø

Korona og Covid-19 – forhåpentligvis ikke den nye spanskesyken

Det er underlige dager. Koronaen er kommet, og vi sitter alle hjemme. Håper og venter at det skal gå over, slik at vi kan gå ut igjen, og treffe venner og familie og venner. Leve livet slik vi pleier. Hos oss har vi hatt både feber og forkjølelse, og er derfor i isolasjon. To voksne, to tenåringer og én hund. Vi klager ikke, for ved hjelp av gode venner som hjelper oss å handle har vi alt vi trenger. Siden vi ikke kvalifiserer til å bli testet, vil vi aldri få svar på om vi har hatt Covid-19 eller ikke. Det eneste vi kan gjøre er å følge de råd og påbud som gjelder: Ikke gå lenger enn til vårt eget hagegjerde.

Nei, jeg skal absolutt ikke klage, for jeg kjenner ganske godt til en mye verre pandemi som har herjet verden, Spanskesyken. Da viruset endelig ble slått tilbake, etter å ha kommet i tre eller fire bølger, var mellom 50 og 100 millioner mennesker døde. Bare i Norge døde trolig nesten 15.000 mennesker.

Høsten 1918 kom «Den Spanske Syke» til Kragerø

Da jeg skrev om Randis opplevelser under spanskesyken, var det vanskelig å finne god informasjon om tiden og hva sykdommen gjorde med folk, ikke minst psykisk. De siste årene har faktisk kildene blitt mye bedre. Om det er fordi man ser og har ventet et utbrudd av et tilsvarende virus skal jeg ikke spekulere i, men jeg kan nå ved et enkelt nettsøk finne veldig mye mer om spanskesyken enn jeg gjorde for fire-fem år siden. Å dykke inn i datidens lokalaviser, Kragerø Blad og Vestmar, samt Aftenposten og andre tidsaktuelle kilder, fortalte på billedlig vis om tragedien som rammet hele befolkningen. Avissidene var fulle av dødsannonser, og ofrene den gang var ofte barn og unge. Omfanget var rett og slett helt hjerteskjærende. I tillegg var det ennå krig. Matmangelen var stor, rasjoneringene strenge og mange hadde mistet sine kjære i krigen.

I dag ser vi lignende avissider med dødsannonser fra Italia. Det er de eldste som dør denne gangen. Det hele er svært skremmende, og bidrar til ønsket om å gjøre vår skjerv her i isolasjon. Bare ved å holde oss på hver vår tue kan vi slå ned denne truende katastrofen.

Her er et innblikk i hvordan jeg tror Randi og hennes nærmeste opplevde spanskesyken i 1918. Kapitlene er fra «Tideverv».

God lesning!

 

Kapittel 5

Kragerø, oktober 1918

De gjør inntrykk, alle historiene om folk som har blitt rammet av den spanske syke. Hver gang avisen kommer, blir Randi sittende i lange stunder for å forstå hva som er i ferd med å skje. Her har de gått i flere år og klaget og uffet og oiet seg over krigen som trekker slik i langdrag, selv om de aldri virkelig har følt den på nært hold. Plutselig står de alle overfor en mye større trussel: denne influensapesten som stadig rykker nærmere. Det meldes om mange dødsfall bare i Horten, Skien og Bamble. Det er ikke lange reisen unna, så det er nok bare et tidsspørsmål før det første offeret meldes her i byen. Ikke for det, helserådets formann har i avisen fortalt sin teori: at bakterien ikke vil finne grobunn i Kragerø, siden de ennå har blitt skånet for det verste. Han mener det må skyldes den sunne sjøluften. Man kan saktens spørre seg hvorfor det var førti døde i Horten, som også er en kystby, for bare noen dager siden. Langesund er visst også hardt rammet.

Det spekuleres rundt alt som kan knyttes til sykdommen. Noen folk ser ut til å ha glede av å gå fra hus til hus for å slarve, spre rykter og drikke erstatningskaffe. Det kan virke som om de elsker å velte seg i tragediene, male dem ut med alle detaljer. Det siste det har vært spekulert i nå, er om likene virkelig blir svarte etter dødsøyeblikket. Noen sier at den døde blir helt ugjenkjennelig etter at livet har ebbet ut. Randi synes sykdommen nærmest høres ut som svartedauden, og hun grøsser over hele seg. Mange familier rammes, og det underlige er at det kan se ut som at de unge dør først. Sterke gutter og piker i sin beste alder blir syke den ene dagen og dør i løpet av de to neste.

I forrige uke sto en artikkel om et ungt, forlovet par fra Gudbrandsdalen. De hadde blitt viet om kvelden, på dødsleiet til den unge mannen. Om morgenen var han død. Uhyggen ligger tungt over slike historier, og det blir bare flere og flere av dem for hver dag som går. Det sies at i Kristiania-avisene følger dødsannonsene den ene siden opp og den neste ned. Ikke rart tante Sevy oftere og oftere mumler om dommedag.

Det skal vel sies at stemningen på Solbakken heller ikke har vært så oppløftende denne høsten. I det siste brevet de fikk fra papa, i forrige uke, sto det kort at han vil komme hjem i januar «for å gjøre noen foranstaltninger i familien». Han skrev at han tror krigen må være over etter nyttår, for det ser ut til at fredsforhandlingene nå endelig er i ferd med å føre frem. Da blir også farleden over Atlanteren trygg. Han hadde ikke kommet nærmere inn på hva slags endringer i familien han siktet til, men det trengte han heller ikke. Randi tror hun vet. Og hun er ikke lenger redd for å vise tante Sevy at hun har forstått hvordan det hele ligger an. I mellomtiden har hun bestemt seg for å forholde seg til de bestemmelser som blir gitt. Ikke desto mindre er det som om hun holder ryggen litt rakere enn tidligere. Det er underlig hvor mye bedre det føles enn denne forargelsen hun så ofte har kjent tidligere, for ikke å snakke om den elendige skamfølelsen som gjerne har dukket opp når hun har vært sint og irritert, bare fordi noen mener at en pike ikke skal være sint. I hvert fall går det ikke an å vise noen at man er sint.

Det er nokså underlig hvordan rollene har skiftet. Hvordan tante, som alltid har bestemt og dominert, nå er skvettredd for at den mye yngre niesen skal være den som sender sladrebrev til Amerika. Tante har alltid hatt en lei uvane med å sniklese brev bak ryggen deres, eller enda verre, åpne og lese dem når tantebarna er på skolen. Derfor har Randi bedt papa om å sende hennes brev til tante Tulla i Løkka i stedet, så går hun heller innom der på vei til eller fra skolen. Hun har gjort det fordi hun har trodd at han kanskje ville komme til å nevne hendelsen i Danmark i et brev, men han har ikke skrevet ett ord som kan tyde på at han vet noe som helst. Som vanlig har han spurt om skolen og hvordan det går, og så er han opptatt av om de har klart å holde seg friske for spanskesyken. I Amerika er det visst også mange som er syke. Randi har kun sporet en generell, bekymret tone. Ikke noe trøst, selv om hun kunne ønske seg det aldri så mye. Det har vært mange kvelder der hun har ligget i sengen med vidåpne øyne og knuget dynekanten, i frykt for hva fremtiden vil bringe.

I mellomtiden reparerer hun seg så godt hun kan ved å dykke ned i studiene. Siden det var flere fra klassen på Kragerø middelskole som ønsket å gå videre på gymnaset, har de dannet en privat gymnasklasse der de spleiser på timelønnen til lærerne. Til sammen er de elleve i klassen, så summen blir overkommelig for hver og en. Det hele var etter forslag fra den nye skolebestyreren på middelskolen, Håkon Finstad. Han har selv stilt opp for å undervise i norsk og historie. Finstad er liberal, men selv om han skriver flammende leserbrev i den venstrevridde lokalavisen Vestmar, og holder innlegg på møter tante Sevy mener er for sosialistiske til at Randi skal få gå og høre på, er han en flink lærer. Det er også Bruun, som de har i fransk, samt Lillemor Ruud. Hun er søster til Johan Tidemand Ruud, som går i klassen, og det ser ut til at de to søsknene kommer vel overens. Han får uansett ingen særbehandling av henne. Til daglig er frøken Ruud provisor på apoteket, men hun underviser i kjemi når hun har mulighet. I det siste har de sett lite til henne. Det er altfor mange som står i kø på apoteket for å få gode råd om hvordan de skal unngå å bli smittet av spanskesyken. Frøken Ruud har holdt et lite foredrag om det på skolen også, men Randi ser at det egentlig er de samme rådene som tante Sevy alltid har predikert: «Vaske hender, særlig før alle måltider. Være renslige, rydde og lufte. Ikke være sent ute om kvelden.» Guttene i klassen hadde humret litt over det siste rådet. Det er tydelig at de pleier å vanke i byen om kveldene, kanskje for å dele en sigarett eller to mens de bygger drømmer og fremtidsplaner. Disse guttene kan bli alt de vil. De kommer fra gode hjem der mulighetene ligger en armlengde unna. Mye har skjedd med dem de siste par årene. Forsvunnet er kortbuksene og knestrømpene. Nå er det hverdagsdress og skjorte med snipp. Kaskettluene er byttet ut med reale skyggeluer. Et par har endog fått ordentlige hatter – og bart, innsatt med klissete mustasjevoks de gjerne tørker av på bukselårene, sikkert til forargelse for både mødre og vaskekoner.

Av alle pikene i klassen på middelskolen var de bare to som ønsket å gå videre: Randi og Ingeborg Paus. Med alle endringer som har skjedd i det siste, er det som en trøst at Ingeborg fortsatt er seg selv lik. Smale, smilende øyne i et hjerteformet, blidt ansikt, en lang flette nedover ryggen, og de samme, omsydde kjolene som hun hadde på middelskolen. Ingeborg prøver ikke å være noen annen enn den hun alltid har vært. Flittig, snill og ordentlig. Det er synd hun bor så langt unna, for det hadde vært fint å bli bedre kjent, men med tante Sevys formaninger om å gå direkte til og fra undervisningen, sees de kun på skolen. Selv ikke i friminuttene er det enkelt å snakke sammen, for guttene har en tendens til å spankulere rundt dem når de står og prater i skolegården. Kunne de bare tatt motet til seg og begynt å diskutere noe seriøst, hadde det kanskje vært til å holde ut, men guttene bare flirer og fjaser, alt mens de skotter bort på de to jentene. Randi mistenker at de bare er ute etter å få seg en kjæreste. Hun har vel aldri vært mindre interessert i slike ting enn nå. Det er med tenksom mine hun går ned den lange trappen fra folkeskolen og forbi gamle Buchholms pikeskole, som både mama og tante Sevy gikk på. Dessverre hadde ikke farmor Svendsen hatt mulighet for å gi tante mer skolegang. Dessverre, for oss også, for da hadde tante kanskje hatt en stilling hun ikke hadde kunnet trekke seg fra da mama døde, tenker Randi og drar kåpen tettere rundt seg. Det har begynt å yre, og det lette regnet driver innunder hattebremmen og gjør både hår og ansikt vått. Hun tørker seg med jakkeermet, men innser at det hjelper lite. Fuktigheten ligger som bitte små dråper på alle flater. Like fullt slentrer hun videre gjennom de smale bygatene. Krysser over torvet der noen koner er i ferd med å rigge til torvboden sin for morgendagens marked. Selv om det begynner å bli sent på høsten, er det fortsatt noen som kommer inn for å selge poteter og kålrot.

Det er kvinnene som driver byen, tenker Randi idet hun ser hvordan de baler med å få alt på plass. Det er ikke få kragerøkvinner som har mistet mannen og forsørgeren sin i løpet av disse krigsårene. Nå har de tøffe dager for å klare å fø barna og seg selv. Om vinteren bærer de ved på ryggen, opp og ned de kronglete gatene i byen. Om sommeren og høsten tilbyr de hjelp i hager og på gårder. På Solbakken har de flere ganger hatt hjelp av en slik kone for å ta opp poteter eller gulrøtter. Hvor mye kvinnene sliter, er ikke til å tenke på, men de har sannsynligvis ikke noe valg. Barna hjemme sulter. Igjen kjenner Randi det som et stikk når hun tenker over hvor privilegert hun er som tross alt kan spise seg mett hver dag – fordi hennes far tjener gode penger i Amerika som han kan sende hjem. Hjemme pleier de ikke å snakke om at Lindvigs rederi der borte tjener grovt på krigstransporten. Tante Sevy sier at de skal være takknemlige for at de får det de trenger, uten altfor mye møye. Det mest anstrengende hun foretar seg, er å måtte safte og sylte uten hjelp, slik som den dagen i høst da Margits mann var syk. Det var før spanskesyken kom til byen. Fortsatt ligger han til sengs, svak og avkreftet. Margit snakker ikke så mye om det, men det er ikke vanskelig å se at hun er blitt til en stor knute av bekymringer. Margit er alene med ham. Døtrene er gift og har flyttet for flere år siden.

«Jentene mine har nok med seg selv og sine egne bekymringer», var det eneste Margit ville si da tante Sevy forsøkte å spørre henne om situasjonen hennes. Randi trodde med det samme at tante ville tilby seg å hjelpe henne, men hun hadde ikke ytret frempå om noe slikt. Antagelig hadde hun bare spurt av nysgjerrighet. Nei, tante Sevy er nok ikke den som kan tenke seg å bistå og hjelpe syke fremmede. Det er ikke vanskelig å se hvordan hun vemmes kun ved tanken på å pleie hostende, svettende og feberhete folk hun kjenner, for ikke å snakke om hvis det hadde vært fremmede. Selv har Randi ingen erfaring med å pleie syke, så hun aner rett og slett ikke hvordan hun ville ha reagert om noen hadde spurt henne, men hun forstår jo at syke folk trenger hjelp. På Solbakken er de sjelden syke. Kanskje det er fordi tante alltid maser om at de skal vaske hender når de kommer hjem? Dum har tante aldri vært, det vet Randi. Hun skulle likevel ønske at tanten hadde litt mer å bidra med enn høy «intelligens», som hun selv liker å kalle det. Det er noe i følelseslivet hennes som åpenbart har mangler.

Akkurat idet Randi tar opp Kirkegaten, ser hun en ferm kvinne komme ut fra Bundis boktrykkeri. Kvinnen lukker døren bak seg, retter på hatten og slår opp en stor, svart paraply. Deretter vandrer hun resolutt nedover gaten. Det er ikke vanskelig å se at det er fru Schjølberg. Randi kjenner at hun fylles av forventning. Hvis det er noen som det går an å prate ordentlig med, er det fru Schjølberg. Hun er gift med den forrige skolebestyreren på middelskolen. Han gikk av med pensjon i juni. Randi savner Schjølberg, for han var alltid så snill med henne. Hvis de var alene, hendte det at han kalte henne «Schätzlein». Til å begynne med syntes hun det var merkelig, kanskje til og med litt flaut, at han skulle kalle henne for «lille skatt», men da hun etter hvert oppdaget hvor mye hun lignet på hans avdøde datter, falt brikkene på plass. At Randi ble konferansier på den juleavslutningen, var fordi Schjølberg hadde forstått at hun nok en gang ville komme alene på et slikt arrangement. Tante Sevy liker ikke å være med på slikt som dette. Han tenkte at hvis Randi fikk en oppgave, ville ikke ensomhetsfølelsen hennes bli så stor. Hun ser det nå, hvorfor han mange ganger ga henne ekstra oppmerksomhet. Noen ganger kjente hun seg ille berørt over at han ikke gjorde det samme med andre i klassen, men samtidig var hun så takknemlig for at det faktisk var noen som skjønte hvordan alt hang sammen hjemme: mama, som var død, og papa borte, enten på sjøen eller i Amerika. Og oppe i det hele, tante Sevy.

Noen ganger har Randi lurt på hvordan hun skulle klart seg gjennom disse årene uten herr Schjølbergs omtanke. Etter hvert hadde hun blitt kjent med fruen hans også, og selv om de ikke hadde hatt så mange samtaler, hadde tankegodset deres slått rot i hjertet hennes som spireklare frø. Nå kjenner hun en forventning over å kanskje kunne få en ny prat. Tanken kiler henne i bakhodet. Fru Schjølberg går med raske skritt i hennes retning – det gjelder å være på alerten.

«God ettermiddag, fru Schjølberg», sier Randi idet fruen skal til å passere henne. Hun neier og smiler til den eldre kvinnen. Fru Schjølberg stopper opp, og et øyeblikk er det som om hun ikke kjenner ungpiken foran seg. Randi blir usikker, og skal til å gå videre, men i det samme forstår tydeligvis fru Schjølberg hvem som har stoppet henne. Hun slår hendene sammen i en overraskende gest.

«Neimen, er det deg, da Randi! Jeg kjente deg jammen ikke igjen. Du har blitt så … så forandret?» Fru Schjølberg studerer henne et øyeblikk.

Randi kjenner øyeblikkelig varmen som stiger opp over kinnene, usikkerheten den bringer med seg. Skal hun neie, finne en unnskyldning og takke for seg, eller skal hun bli stående og høflig vente på om det kommer en oppfølgende kommentar?

Heldigvis virker det som om fru Schjølberg slår tanken om hva forandringen kan skyldes fra seg, for hun ser oppover mot døren hun kom ut fra, kaster på hodet og spør om Randi også har tenkt seg innom for å melde seg som frivillig hjelper til Sanitetsforeningen?

«Ja, det er bare å forberede seg, først som sist», sier fruen med myndig røst, og trekker Randi inn under paraplyen til seg. De blir stående svært nær hverandre, men det bryr visst ikke fru Schjølberg seg om. Hun holder Randi i armen, og slik blir de gående sakte nedover gaten mens fruen fortsetter talen sin:

«Kjære Randi, du vet like godt som meg at det ikke er et spørsmål om spanskesyken kommer til Kragerø, men når. Det formannen i helserådet bedriver i avisen, er ren ønsketenkning. Tenk at en så fremstående mann kan være så virkelighetsfjern, så fullstendig blottet for sunn fornuft! Et influensavirus som spanskesyken lar seg da ikke stoppe av frisk sjøluft!» Hun fnyser mens hun dulter Randi i siden med hoften, i mangel på ledige hender.

Randi kan ikke dy seg for å hoste, mest av lettelse over temaskiftet, men også for å skjule smilet hun kjenner boble i brystet. For et engasjement og pågangsmot fru Schjølberg har. Ikke bare har hun i mange år vært aktiv i Landskvinnestemmerettsforeningen, likesom formannen i Sanitetsforeningen, fru Lina Devold, nå er det tydelig en ny sak som engasjerer henne. Når Randi har sett fru Devold gå i dype diskusjoner på gaten med frøken Bundi, som også er i Sanitetsforeningen, er det nesten så hun har vært litt redd dem. De virker så sterke og selvsikre, så … mandige, på et vis. Selv om tante Sevy heller ikke er skvetten, hadde det vært mye mer kraft i henne hvis hun hadde brukt selvsikkerheten sin til å fremme noe annet enn seg selv. Noen ganger kan det virke som om hun mangler pågangsmot, at hun ikke klarer å stå opp mot den som er sterkere enn henne. Disse kvinnene, de virker ikke redde for noen ting. De går på, og handler i tråd med hva de selv tror er mest riktig. Randi kan formelig kjenne fru Schjølbergs engasjement gjennom det tykke kåpestoffet. Hun hører henne oppglødd fortelle om alle planene Sanitetsforeningen er i ferd med å legge slik at de er klare når – og ikke hvis – spanskesyken kommer.

«Det som trenges mest av alt, er frivillige», sier hun, og ser plutselig rett på Randi. «Kjære barn, kunne du tenke deg å være med å bidra, tror du? Ikke først og fremst til pleie, men du har raske føtter og kan hente og bringe mat og klær.»

Hun stopper opp, legger paraplyen over hodene deres slik at hun kan gripe begge Randis hender med sine. Slik blir de stående, tett mot hverandre, som i en egen liten verden utenfor Wroldsens kolonial. Regnet har blitt kraftigere. Det siler ned rundt dem. Randi kan ikke la være å se hvor forventningsfull fru Schjølberg er, hvor mye hun håper å få et rungende ja på forespørselen sin. Begge tier.

«Jeg må spørre tante Sevy først», hører Randi plutselig seg selv si. Hodet hennes vet visst at det ikke er noen vei utenom. Så smiler hun unnskyldende, mens hun forsiktig frigjør hendene fra fru Schjølbergs hanskekledde never. Følelsen av å svikte er lammende. Hun skulle gjerne gjort hva som helst for henne, hun som akkurat har kalt henne «kjære barn».

Fru Schjølberg legger hodet på skakke, og ser på Randi. Så smiler hun tilbake. Klapper henne på hånden og sier:

«Ja, det må du selvsagt gjøre først, kjære deg. Bare kom innom hos frøken Bundi når du er klar. Det er alltid behov for et hodegodt hjertemenneske som deg!»

Randi ser forundret på henne. Da løfter fru Schjølberg det ene øyebrynet mens hun legger hodet helt inntil Randis. Stemmen ved øret er nesten som en hvisken.

«Du må ikke tro at jeg har glemt de små samtalene våre. Jeg vet hva som bor i deg, Randi, og verken Halvdan eller jeg kan vente med å se hva det skal bli av deg.» Hun lar ordene danse i luften sammen med en svak duft av mentoldrops. «Bare ikke glem det jeg har sagt om å bruke både hode og hjerte, Randi, for det er så uendelig viktig. De som oppnår mest her i verden, bruker nemlig begge deler. Det er kanskje en lærdom noen hver kunne hatt behov for. Også enslige tanter.»

Så nikker hun megetsigende, løfter høflig paraplyen vekk fra den lille boblen de har vært i, og fortsetter å gå i retning Dampskipsbrygga, uten å snu seg. Et fotsidt skjørt under den brune kåpen synes like fullt å hilse Randi på gjensyn.

 

Kapittel 6

Kragerø, sent i november 1918

Selv om krigen endelig er over, er det nå Døden virkelig har kommet til Kragerø. Uskjønn, krevende og uten nåde. Og ingen ser ut til å være i stand til å fatte hvordan denne lille, trivelige kystbyen har kunnet utvikle seg til en sump av smitte, sykdom og angst for en død man for noen uker siden ikke ante ventet. Sent og tidlig kan likvognen sees, over bruene, gjennom byen og opp til kirkegården på Kalstad. En anonym giver har endatil donert en moderne, hestedrevet ambulanse til byen. Ingen vet hvem giveren er, men det spekuleres hver gang den gråmalte vognen med det røde korset passerer, og det er ofte. Det sies at hvis sykdommen fortsetter slik, må kirkegården snart utvides.

Du kan se den, dødsangsten, i blikkene som hastig veksles der folk er nødt til å ferdes, som over disken på meieriet. Har du barn, eller syke og sengeliggende hjemme, får du kjøpe melk, ellers ikke. Folk sniker seg gatelangs, mens de prøver ikke å berøre noe eller noen. Må man snakke, prates det gjennom munnbind eller skjerf foran ansiktet. Butikker stenges. Telefonabonnenter anmodes om å ringe minst mulig, og hvis man må, bør det være med en god dose tålmodighet over ikke straks å bli satt over, siden halvparten av betjeningen på telegrafen er syke. Apoteket har også problemer med å skaffe botemiddel. Det er så mange som trenger hjelp, og så lite som kan tilbys. Det finnes ingen virksomme medisiner, og det apoteket måtte ha hatt på lager av miksturer og avkok, er forsvunnet for lenge siden. I nød og desperasjon drister selv den mest edruelige kragerøværing seg til å be sin lege om anvisning på en halv flaske sykebrennevin, det som under andre omstendigheter ville kalles konjakk.

I avisene Kragerø Blad og Vestmar har typografene visstnok hatt lange dager med å sette opp dødsannonser, alt mens de har drukket sykebrennevin for å holde smitten unna. Bred kontakt med syke folk har også slått ut de apotekansatte, og nå er det visst flere som ligger hjemme i feberkramper. Både småskolen, middelskolen og gymnasklassen har vært stengt i flere uker i et forsøk på å kontrollere smitten.

I mellomtiden er det Sanitetsforeningen som benytter folkeskolens lokaler for å dele ut suppe til de syke. Speiderforeningen har stilt opp og meldt seg til tjeneste. De hugger ved og løper ærend, og det fortelles at de også går fra hus til hus og spør om noen trenger hjelp. Ser de at det ikke ryker fra skorsteinen i et hus, gjør de seg ikke noe av å gå rett inn for å fyre opp og koke suppe til dem som er rammet. Slik hjelpes man ad, helt til folk igjen kan hjelpe seg selv.

Randi kjenner hvordan skamfølelsen brer seg i kroppen hver gang hun leser i avisen at Sanitetsforeningen søker etter flere frivillige. Det er fortsatt et stort behov for folk som kan hjelpe til med å pleie syke eller gjøre rent i hjemmene og på lasarettet. Ikke uventet sa tante Sevy blankt nei til at niesen skulle få ferdes blant syke. Selv ikke på suppekjøkkenet har hun fått lov til å gå til hånde. Så lenge skolen var åpen, fikk hun ta med epler til dem som ikke hadde hage. Tante har stor tro på at vitaminene i frukten er bra for helsen, men hva er vel noen stakkars kilo med epler mot timer med arbeid? I flere uker har Randi gått her og tråkket, og forsøkt å være så usynlig som mulig. Imens har hun fulgt med i avisene, liberale Vestmar også, selv om de ikke holder den selv. Hun får lov til å lese avisen til fru Jørgensen på landhandleriet i Kilen. Fru Jørgensen synes det er moro at hun og Randi har samme fornavn, og tar gjerne en prat når butikken er stille. Tante Sevy vil helst at de skal handle inne hos Wroldsen i byen, som går for å være en finere forretning, men Randi kan godt like det overfylte landhandleriet noen steinkast hjemmefra, der butikken starter allerede utenfor inngangsdøren. Men nå, med all smitten i byen, er også tantes prinsipper på gli. Å handle hos Jørgensen har blitt lov. Verden er snudd på hodet uansett.

Faktisk virker det som om sykdommen er i ferd med å roe seg en smule, for i løpet av de siste par dagene har mange av dødsannonsene blitt erstattet av takksigelser fra folk som har fått hjelp under sykdomsperioden, både med stell og med pengegaver.

Slik Randi ser det, har tante Sevy kun kjøpt seg avlat, for det eneste de har bidratt med på Solbakken, er å gi en slant i bøssa til Sanitetsforeningen på torvet. At de har sendt en matkurv hjem til Margit nå da mannen hennes har fått «spansken», er ikke å regne med. Stakkars, han var svakelig fra før, men nå ligger han visst på det siste. De siste dagene har Margit vært hjemme og pleiet ham, og tante Sevy vil ikke at hun skal komme tilbake før det har gått enten den ene eller den andre veien.

Det er så forferdelig. Så utrolig pinlig! Tenk hva mama ville sagt om å oppføre seg slik, for ikke å si bestemor Jacobsen, som alltid ga til de fattige og syke, tenker Randi oppgitt, men spiser middagen sin uten å si ett ord. Grønnsaksuppen er god, særlig fordi det er byggryn i den. Det gjør den ekstra fyldig. Det virker som om tante er i godlune i dag. Hun har vært heldig og fått tak i både margarin og hvetemel. Det går raskt mot jul, og etter middag skal julebaksten til pers. Skal hun spørre nok en gang, er dette en fin anledning.

«Jeg tror du er helt forrykt, jente, det er jo der de syke ferdes!» protesterer tante umiddelbart når temaet bringes på bane. Randi angrer seg i samme sekund. For bare noen minutter siden satt tante og pludret og pratet om hvor hyggelig de skulle få det til jul, og hvor deilig det var at det endelig så smått var mulig å få tak i enkelte matvarer igjen. På et øyeblikk var alt snudd på hodet. Tantes kinn er hektiske og røde, og skuldrene nok en gang trukket oppunder ørene.

«Svaret er nei, nei og atter nei! Jeg har et stort nok ansvar som jeg har, om ikke du skal reke rundt sammen med sjuklinger og trekke med deg smitten hjem. Vil du at vi alle skal stryke med, kanskje? Og hva tror du egentlig din far ville si om jeg hadde latt deg få lov til noe slikt?» Tantes korsettinnsnørte brystkasse hever og senker seg raskt og urytmisk.

«Du må lære deg å tenke på konsekvensene av hva du tenker og sier. Dette er jo ren dumskap, eller rettere sagt – galskap!» Tante veiver med suppeskjeen i luften for å understreke hvert ord hun sier, uten å se hvor farlig nær hun er den breddfulle vannkaraffelen. Selv om noen burde redde den, er det umulig å røre så mye som en finger. Når den til slutt velter, stormer begge tantebarna til for å finne noe å tørke opp med. Vannet veller mellom tallerkener og glass på bordet. Flatbrødet er i ferd med å drukne på det småblomstrede tefatet. En liten bekk renner iltert ned på gulvet. Tante blir stående et par sekunder mens hun snapper etter luft for å hente seg inn igjen. Til slutt slenger hun skjeen fra seg og stormer ut av kjøkkenet.

«Vi får være evig takknemlige for at skolen er stengt, slik at dere slipper å omgås noen i det hele tatt!» roper hun, idet hun forsvinner ut av rommet. Hastige skritt høres opp trappen til annen etasje. Det slamres i en soveromsdør over dem.

«Hva er det egentlig som skjer, Randi?» spør Philip etter at de har fått summet seg noen sekunder. Han kaster et hastig blikk på storesøsteren.

«Helt siden jeg kom tilbake fra Larvik i august, har det vært en uggen stemning her. Tante Sevy er helt på styr, og dere to kan knapt se på hverandre uten at det blir krangel av det. Jeg vet ikke hva som skjer, men er det sånne ’dameting’, synes jeg dere skal ordne opp i det. Det er ikke noe hyggelig her lenger!»

Randi ser på lillebroren. Overraskende innser hun hvor mye broren har vokst de siste årene. Philip er ikke lenger den litt tykkfalne, bumsete guttungen med matrosdress og knestrømper. Han som gjerne likte å bli strøket over det runde kinnet eller bli trukket opp på tantes fang i sofaen, mens hun sang viser fra sin mors gamle sangbok. Det hendte også at hun fortalte skumle eventyr og sagn med stor innlevelse, og når sant skal sies, var det til glede for dem alle. Tante Sevy kan faktisk være utrolig morsom, når hun er i humør til det.

Det er nok lenge siden tante har fått kjæle med denne karen, tenker Randi, og betrakter det lyse håret som en gang i løpet av høsten har fått ny sveis uten at hun egentlig har lagt merke til det. Nå ligger det pent kammet bakover, slik hun har sett er vanlig blant de eldste guttene på skolen. Selvfølgelig har en avgangselev på middelskolen og konfirmant til våren vannkjemmet hår. Philip har alltid hatt et godt hode, og begynte derfor ett år tidligere på skolen. Selv om han aldri har vært den som har pratet mye, er det han sier, som regel ikke så dumt. Akkurat nå har han sagt mer på en gang enn hva han pleier å gjøre på en hel uke. Randi gjør tegn til at han skal sette seg. Selv tar hun plass på den andre siden av bordet.

«Unnskyld», sier hun, og strekker ut hånden for å legge den over hans, men oppdager at det er for langt over bordet til at det føles som en naturlig ting å gjøre. I stedet griper hun etter kluten som fortsatt ligger der. Den er søkkvåt, men hun får reist seg og buksert den over til utslagsvasken uten at det drypper for mye på gulvet. Der blir hun stående og vri den, om og om igjen, mens hun prøver å tenke ut hva hun skal si. Hun kan likevel ikke dy seg for å kaste et flyktig blikk på broren. Han har nappet til seg et tørkehåndkle som uforvarende er hengt over ryggen på stolen ved siden av, kastet det under bordet slik at han kan tørke gulvet ved å sveive foten rundt i sirkler, fortsatt sittende. Han ser ikke det minste travel ut. Antagelig vil han ikke forlate kjøkkenet uten å ha fått svar på det han spurte om.

«Du skjønner, det har skjedd noe, men jeg kan ikke fortelle hva det er», buser hun endelig ut med, uten egentlig å ha bestemt hva hun skulle si. «Det er noe som det ikke er mulig å snakke om. Du vet, noen ting er litt …» Hun vifter med armen ut i luften i en diffus, malende bevegelse, i håp om at lillebroren vil slå seg til ro med det.

Han ser på henne som et eneste stort spørsmålstegn.

Randi forstår at avledningsmanøveren ikke virker etter hensikten.

«Det har skjedd noe dumt, noe som det ikke var meningen at papa skulle vite om, men … han vet. Og nå er tante Sevy livredd for hva som kan komme til å skje», legger hun til, og kikker bort på lillebroren for å se om han tar hintet nå. Philip ser like uforstående ut.

«Skje?» spør han. «Hva er det som kan skje? Hva er det du har gjort nå?» De store lyseblå øynene er ikke lenger bare undrende.

Randi ser hvordan han forandrer seg foran øynene hennes. Broren kan ikke fordra forandringer. Han har alltid trivdes best når alt er slik det alltid har vært. Når tilværelsen tilsynelatende er trygg. Philip liker trygghet.

Hun henger kluten fra seg på vasken, tørker hendene omhyggelig og setter seg til slutt tilbake på stolen sin. Kjenner hvordan en blodåre hamrer i tinningen. Biter seg i leppen. Det er visst ingen vei utenom. Hun ser ned. Tror det er lettere slik, ikke å måtte møte uskylden i blikket hans.

«Du vet, da jeg var i Danmark i sommer, var jeg også hos Ruth i Ringsted», begynner hun, prøvende. Philip nikker, som for å prøve å hjelpe henne videre. Randi trekker pusten, og fortsetter.

«Det var noe tante Sevy og Petronelle hadde funnet på, og som papa ikke visste om. Han trodde bare at jeg skulle til København sammen med onkel Alf, og du vet jo at papa liker å ha kontroll.» Stemmen til Randi er lav, men intens. Insisterende. Kanskje hun kan stoppe her, og ikke måtte forklare noe mer? Hun kikker bort på broren.

Han har lagt albuene på bordet, og støtter nå hodet i hendene. Så rister han på hodet slik at hele overkroppen følger med.

«Nei», sier han, «dette henger ikke på greip. Jeg ser jo at tante er vettskremt. Det må være noe mer som har skjedd, ikke bare at du var i Ringsted uten hans tillatelse. Hvor farlig kan vel det være, selv om det var krig?» Philip legger hendene på hodet, stryker det lyse håret stramt bakover. Det er ikke vanskelig å se hvor han har plukket opp faktene fra. Selv om han ikke er så firskåren og bestemt i uttrykket som faren, har han samme kroppsspråk. Det spiller ingen rolle at han ikke har sett papa på flere år.

Bevegelsen mykner noe i Randi. Hun lener seg mot ham i fortrolighet.

«Du har rett, det skjedde noe mer, men det er virkelig så pinlig … så skrekkelig at …. Nei, det er rett og slett ikke mulig å snakke om det …» Randi nøler, men føler at hun må gi slipp på litt av det unevnelige. Han fortjener det.

«Det ble servert punsj, og du vet jo at jeg aldri har drukket alkohol før. Den var altfor sterk, så jeg ble veldig …syk.» Hun ser ned. Håper at han forstår hva hun egentlig mener.

«Du ble full? Er det det du sier?» spør han pent, men hører i det samme den velkjente knekken i stemmen når han finner noe vittig. Det lurer et smil i ansiktet hans.

Randi ser beskjemmet på broren.

«Ja, det også. Det var …, det var helt forferdelig, men jeg husker ikke så mye av det, og det er sikkert like bra», skynder hun seg å avslutte, som for å lukke skuffen en gang for alltid.

Philip tier, ser forbi skulderen hennes mens han stryker seg over dunene på overleppen. Så setter han blikket rett i henne igjen. Rynker brynene kraftig. Randi forstår at det fortsatt er noen rester som henger over skuffekanten. Hun kommer ikke til å få fred hvis hun ikke rydder bedre opp med det samme.

«Papa er visst rasende på tante Sevy fordi hun lot meg dra til Ringsted uten hans tillatelse – og uten anstand. Jeg tror ikke at han har tillit til henne lenger, verken som oppdragerske eller som husholderske. Slik jeg har forstått det, mener papa at hun har sviktet tilliten hans. Derfor kommer antagelig noe til å skje når han kommer hjem i januar, og det er derfor tante Sevy er så redd.»

Smilet hos Philip har bleknet. Randi kan se hvordan han formelig kryper sammen på stolen, akkurat slik han alltid har gjort når ubehaget rykker nærmere rundt ham. Knokene er hvite på knyttnevene hans.

Randi sukker. Hun vet det er lite mer hun kan gjøre.

«Jeg er så lei meg», sier hun stille og reiser seg, «men jeg kan ikke forandre på det som skjedde. Nå er det bare å håpe at papa kan ordne opp. Han pleier jo alltid å finne en løsning. Det gjør han sikkert også denne gangen.» Hun orker ikke lenger se på ubehaget som jager den yngre broren. I stedet lar hun blikket hvile på en skjære som hopper på tunet utenfor. Den lever i nuet, uten bekymringer. Når maten er slutt eller været endrer seg, kan den søke til et annet sted. Det er bare å løfte vingene å fly av sted.

«Vi får vente og se», hører hun seg selv si til skjæra. «Vente og se», som om det skulle være en trøst, for noen av dem.

 

Kapittel 7

Dagene drar seg av gårde, om enn ytterst langsomt. Siden middelskolen har vært stengt i flere uker, har det heller ikke vært noen undervisning for gymnasklassen, som bruker skolens lokaler etter skoletid. Dermed tilbringer begge søsknene dagene hjemme på Solbakken, i tante Sevys trykkende nærvær. At de hver dag må høre hvordan hun går rundt og mumler om hvor urettferdig livet er, og at hun alltid har gjort det beste hun har kunnet, er rent sagt ulidelig.

«Deres far tenker ikke på det, at jeg faktisk har ofret alt for ham», klager hun, mens hun skuler bort på de to som prøver å gjøre seg så små og usynlige de kan, bak skolebøkene.

Å repetere aritmetikk og tyske og engelske gloser er også en måte å få dagene til å gå på, men Randi synes det er vanskelig å holde konsentrasjonen. Alt hun tenker på, er hvor skamfullt det er at de ikke er med i det store arbeidet som pågår i byen for å hjelpe de syke og familiene deres. Det er tydelig at det er mange som bidrar, for stadig er det takksigelser i avisen fra takknemlige mennesker som har fått hjelp, om det har vært i form av penger, pleie eller at de har fått brakt mat på døren, mens de selv lå i febervillelser.

Det virker som om hjelpearbeidet har gjort noe med samholdet i byen, at folk har blitt kjent på tvers av de sosiale samfunnslagene. At fattige takker rike, er ikke uvanlig, men at både «helfiff» og «halvfiff» takker fattige koner fra den såkalte rampen for at de har stilt opp for dem, er heller uvanlig. Spansken skiller visst ikke mellom fattig og rik hvis man først er blitt smittet. Nylig døde en av gamle Biørns sønner, direktør Karl Biørn, han som kjøpte Bergland. Karl Biørn ble bare 44 år gammel. Nå sitter enken Meta alene i det store huset – med sorgen – og seks barn. Det er visst flere av tjenerskapet som også har vært syke, og et par av disse sto det visst ikke over. Tro hva fru Meta kommer til å foreta seg nå …

 

Det eneste stedet Svendsen-søsknene får lov til å bevege seg av tante Sevy et par dager i uken, er over til Valberg for å hente melk hos en bonde der. Papa har visst skrevet og fått i stand en avtale, selv om Provianteringsrådet har bestemt at all melk skal gå til barn og syke.

«Dere går vel begge fortsatt som barn, så da er det nok i orden», forklarte han i brevet som fulgte med anvisningen for betalingen til bonden.

Det fine er at Randi og Philip gjerne går dit sammen. Etter samtalen på kjøkkenet er det akkurat som om noe har skjedd mellom dem. Det er som om de har oppdaget noe nytt hos hverandre. Og selv om ikke gåturene rommer så mange ord, er det en trygghet som hviler mellom dem. En uuttalt overenskomst om hva bare de deler. Små øyekast, et kniks med nakken, måten Philip svarer «ja, det har du helt rett i, tante Sevy», har fått en ny undertone, et kodespråk bare Randi forstår. Å kunne le av slike ting under de lange gåturene har vært frigjørende. Hadde isen lagt seg på fjorden, kunne de ha gått på skøyter over, men det er bare i Indre Kilen, på den andre siden av Hestøya, at fjorden har frosset til.

I fjor møtte de faktisk selveste direktør Dahll fra steinknuseverket på Valberg på vei hjem fra byen – på skøyter. Med frakk, hatt og lange, elegante skøytetak langet han ut og over isen og hjem til «slottet» på Valberg, det store, hvite murpalasset med tårn og brystvern som rager over Frydensborgbukten. De første årene etter at steinknuseverket hans startet opp, var det full fart der borte på verket, på «Macadam». På grunn av ubåtkrigen har det vært problemer med å få fraktet steinen over til England, og verket har lenge vært innstilt. De mektige knusemaskinene har blitt stående store og tause, og i skumringen ligner de tomme bygningene med de glassløse vinduene mest triste, tannløse monstre. Siden krigen nå er over, er det mange som går og håper på at verket snart skal starte opp igjen. Med full drift vil neppe direktør Dahll ha tid til å svinge seg på skøytene over vinterisen, slår det Randi nå.

Det er flere ting som viser at hverdagen er på vei tilbake. I går meldte helserådet i avisen at «de trufne forføininger i anledning influenzaepidemien skulle opphæves med umiddelbar virkning». Endelig skal skolen begynne igjen! På Solbakken er det bare tante Sevy som ikke er særlig begeistret for det. Tenk hvis smitten likevel ikke er under kontroll, slik at barna kommer til å dra den med seg hjem, kanskje endatil bli syke og dø, og det rett før deres far endelig skal komme hjem til Norge?

Papa har meldt fra om når i januar de vil anløpe Kristiania, men han har skrevet at de vil tilbringe noen dager hos Marthas familie på Grefsen før de ankommer Kragerø. Det er nok flere som gleder seg til å treffe lille Øistein. Lullemann, altså.

 

Selv om Randi gleder seg til endelig å fylle dagene med noe annet enn tante Sevys misbilligende blikk og høylytte sukk, gruer hun seg for å møte de andre på gymnaset. Hva vil de vel tenke om henne, som ikke har gjort annet enn å forskanse seg her ute i Kalstadkilen, uten kontakt med andre mennesker enn postmannen, fru Jørgensen på landhandleriet og bonden på Valberg. Alle på det tante kaller «trygg avstand». Bare fru Schjølberg var innom for et par uker siden for å høre om tante Sevy hadde ombestemt seg slik at Randi kunne få lov til å gjøre en innsats for Sanitetskvinnene. Hvis hun fortsatt ville.

Tante hadde ikke engang sluppet henne innenfor entrédøren. Hun hadde selv blitt stående inne ved stuedøren og mer eller mindre ropt ut til fruen at hun ikke «kunne risikere barnets helse på den måten». Det kunne nesten virke som om hun var redd for at bakteriene skulle hoppe fra den store bredbremmete hatten til fru Schjølberg og over i hennes eget forkle, eller enda verre, rett inn i munnen og ned i halsen hennes. Før tante lukket døren foran den tydelig forfjamsede kvinnen på trappen, hadde hun klart å lire av seg en lang forklaring om at hun kun fulgte ordre fra pikens far, kapteinen! Ordflommen tok hun så med seg inn på kjøkkenet, og der fortsatte den under hele middagen.

Om tante senere hadde blitt plaget av dårlig samvittighet for oppførselen sin, er ikke godt å si, men dagen etter hadde hun satt i gang med å bake en stor bakk med rundstykker som hun hadde fått sendt inn til suppekjøkkenet. Med bud.

 

Middelskoleelevene er på vei ut når Randi går gjennom den velkjente porten til trebygningen som ligger bortenfor folkeskolen. Den store, ruvende murbygningen ligger som et landemerke over Kragerø. For alle farende, både til lands og til vanns. Randi har mange gode minner fra årene på middelskolen, men alt var annerledes da. Gamle Schjølberg var skolebestyrer, og hans milde tone, men faste disiplin gjennomsyret både elever og lærere. Det har tatt litt tid å venne seg til den nye bestyreren, Finstad, men det er spennende med alle idéene og tankene han har. Han har til og med nevnt for dem at han synes middelskolen burde bli gratis for alle. Tenk hvis han hadde klart å få innført det her også, slik han klarte i Hammerfest, der han var skolebestyrer tidligere …

Randi trykker forsiktig ned dørklinken på den store ytterdøren. Sniker seg innenfor. Der blir hun stående. Lukten i den store gangen, av gammelt tre og årtier med koksfyring, er slik den alltid har vært. Likevel er alt helt forandret. Det er ubehagelig å være så nervøs. Hun kjenner at hun faktisk er redd for å møte de andre i klassen, men kun fordi hun nå føler seg så uendelig liten, det er en underdanig og ekkel følelse det er lenge siden sist hun har kjent i disse omgivelsene. I alle år har skolen vært hennes friområde, det stedet hun har følt seg trygg og akseptert. Helt fra første dag på middelskolen har hun elsket å være her, men den stoltheten er nå som strøket vekk. Hvordan kan hun heve hodet, hun som har flyktet unna all sykdom og alle plager. Som ikke har bidratt med noe som helst for å hjelpe dem som har vært rammet, og det er mange.

Papa skrev i siste brev at i USA har flere dødd i spanskesyken enn under hele verdenskrigen til sammen. Slik er det sikkert også her i byen – etter hva hun har forstått. For døden, sorgen og alle begravelsene, alt har foregått uten at noen fra Solbakken har vært deltakende på noen som helst måte. Nå er det som om hun møter opp uten verdighet, og selv ikke de to kiloene med epler hun har med seg i vesken, kan veie opp for det.

Klokken er slagen når Randi sklir ned på stolen i klasserommet ved siden av Ingeborg Paus. Hun smiler raskt til henne. Det er ikke rom for å prate, for Finstad kommer inn i neste øyeblikk. Idet alle reiser seg for å hilse, kaster Randi et stjålent blikk mot de andre i rommet. Flere av pultene er tomme. Finstad noterer seg det samme, før han nikker kort at de skal sette seg. Han gir seg ikke tid til å vente på at de får bukket og neiet tilbake, men slår direkte opp i en side i norskboken, og ber dem gjøre det samme, så raskt de kan, for det er så skrekkelig mye å ta igjen, at …

Randi ser det perle av svette på den blanke issen. Håret er lengre enn det pleier, og bart og fippskjegg virker ustelt. Det er nok en stund siden han har fått det klippet, men formodentlig har barbereren også holdt stengt, som så mange andre. Det har vært en prøvet tid, sikkert også for skolebestyreren. Randi trekker blikket til seg og dykker ned i bøkene. Kjenner hvor godt det skal bli å kunne konsentrere seg om studiene igjen. Hun går dypt inn i diktanalysen, som for å dissekere alle de underforståtte betydningene av ordene på siden. Måtte det aldri ringe ut til friminutt …

 

Roen varer i ti minutter. Da banker det forsiktig på døren. Det er Ole Gran. Han er i speideruniform, og stryker raskt av seg båtluen mens han bukker dypt og beklager at han er sen. Ille berørt forteller han at han måtte innom en familie med fire barn på veien, og at det tok litt lengre tid enn han trodde. Moren døde i forrige uke, og nå har faren også blitt syk.

«Heldigvis går det bedre med ham, men fortsatt må han ha hjelp med fyringa og med å mate alle barna. Jeg skulle koke grøt, men så kokte det over for meg …» Ole tier og kikker forsiktig på skolebestyreren. Så slår han ulykkelig blikket ned igjen.

Finstad ber ham sette seg ved siden av Einar Foss, som diskret viser Ole hva de jobber med. Igjen blir det stille, men det er en annen form for stillhet enn tidligere. Det er som om den ubehagelige virkeligheten fulgte med Ole inn i rommet. Er det flere enn Randi som værer det samme?

På slutten av timen, når Finstad lenge har sittet og beskuet dem fra kateteret, skjer det noe. Blikket er blitt skarpt og viser at han har foretatt et taktskifte.

«Det er bra», sier han plutselig, og gir tegn til at de skal legge sammen bøkene. Så lar han øynene vandre fra den ene til den andre. Han stopper ved Ole Gran, som etter den sene ankomsten endelig har fått tilbake sin normale farge i ansiktet. Med ett blir han sprut rød igjen.

«Du unnskyldte deg, unge herr Gran, da du kom i dag.»

Ole kryper sammen når navnet hans blir nevnt. Han stirrer ned i pulten mens han tydelig venter på fortsettelsen.

Finstad lar ordene virke mens han observerer resten av klassen. Så fortsetter han endelig: «Men, ser du … kjære venn, … det har du absolutt ingen grunn til. Å stille opp for dine medmennesker, slik som du og mange andre nå har gjort, er ikke bare beundringsverdig, det er også vår plikt! Jeg vet dere er flere speidere her i rommet, og dere har sikkert hatt en stri tørn med å hjelpe alle de trengende. Og det er nok flere andre her som også har bidratt med sitt …» Nok en gang lar han blikket vandre, helt til det stanser ved Ingeborgs røde kløverformede jakkemerke.

Randi kjenner hvordan den nå kvalmende duften fra eplene i vesken trenger helt opp i nesen. De røde eplene, de som er hennes bidrag. Hennes avlat. Den forbannede frukten som tante Sevy er så stolt av, og som hun gjerne proklamerer har gitt grunnlaget for deres gode helse. Nå er det som om frukten også er blitt symbolet på hennes unnfallenhet og manglende vilje til å hjelpe. Følelsen blir ikke mindre når Finstad ber dem fortelle hva de har opplevd mens gymnaset var stengt.

Et par av guttene beretter stille om sin egen og familiens sykdom, men at de med all hjelp har klart seg «sånn nogenlunde». Heldigvis har ingen i klassen falt fra, men det viser seg at alle guttene har vært syke, noen lett, andre mer alvorlig. Ikke desto mindre er det mange som har vært med i hjelpearbeidet. Til sist viser det seg at det bare er de to pikene som har holdt seg friske. Hun selv. Og Ingeborg, som har jakkemerke fra Sanitetskvinnene.

 

Skammen som lenge har vokst og svøpt seg rundt henne som klam og stinkende ullfilt det er umulig å puste igjennom, er nå i ferd med å kvele henne. Hjertet hamrer, og blodåren i tinningen banker. Idet Finstad reiser seg og bukker farvel, rekker hun så vidt å neie før hun løper ut av klasserommet og ned trappen. Å møte noens blikk ville vært uutholdelig, derfor marsjerer hun hurtig ut av skolegården, uten tanke for at det er mer undervisning som venter. Hvordan kan hun være der med dem, de som har mistet og ofret seg, de som har stilt opp og vært et medmenneske i denne fryktelige tiden?

Hvordan kunne hun la seg komme i en slik uverdig og forferdelig situasjon? Og hvorfor sto hun ikke opp og fortalte tante Sevy et sannhetens ord underveis? At hun kunne være så feig, og la seg pjatte med av tantens stadige formaninger om at det viktigste var å holde seg frisk til papa kom. Er det ikke en ærlig sak å bli syk fordi man har villet noen andre vel? Og kanskje ville hun ikke blitt syk, i det hele tatt. Sant å si er det sjelden det har vært noe som har feilt henne. En eneste gang har hun vært hos legen, hos doktor Carlsen, men det husker nok ikke tante, for heller ikke da ville hun være med. Randi måtte gå alene, som alltid. Kanskje hun alltid har vært redd for å bli smittet av uhumskheter, slår det plutselig Randi mens hun strener nedover Løkkebakken. Et voldsomt sinne vokser opp i henne. Irritert kjenner hun at tårene ikke lenger er til å holde igjen. Hun trekker hatten ned over øynene og håper hun ikke treffer noen kjente. Ikke engang tante Tulla nederst i Løkka har hun mot til å møte nå.

Så liten vil jeg aldri føle meg igjen, tenker hun rasende, mens hun skjermer ansiktet med hånden idet hun passerer to bærekoner med ved i store bører på ryggen. Hun orker ikke å bli gjenkjent. Ikke av noen. I et blaff av lettelse ser hun at konene holder blikket stivt i bakken. De strever for ikke å miste balansen på det glatte føret, men likevel bærer de en verdighet med seg som hun bare kan drømme om.

Mama ville aldri ha nektet meg å hjelpe, slår det henne plutselig. Hun ville heller ha oppmuntret meg og blitt med meg for å bidra, hun også. Savnet etter moren velter inn over henne, får henne til å snappe etter pusten. Hun stopper opp, snur seg og ser etter de to kvinnene på toppen av bakken. De er forsvunnet inn en sidegate, og det er i dette tomrommet en helt bestemt tanke vokser til i henne.

Om tante Sevy ikke vil være med noe sted, får være hennes sak – men aldri mer, ikke noensinne, skal hun eller noen andre, ikke engang papa, nekte meg å gjøre det jeg mener er riktig her i verden. Aldri mer skal noen få meg til å føle meg så skamfull igjen.

 

Historien fortsetter i «Tideverv». Bestill den gjerne her, så putter jeg i posten så snart jeg er ute av isolasjon, eller last den gjerne ned med det samme som e-bok.

Du kan selvsagt også bestille i enhver nettbokhandel.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-taggene og atributtene

<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>