Den store Amerika-reisen

Blant flere spennende ting, er denne historien også en emigrasjonshistorie. Det var ikke få som reiste fra Norge til Amerika for å finne et nytt liv på 1800- og tidlig 1900-tallet, og bare fra Kragerø-distriktet har det vært flere hundre. Min familie ville også søke lykken ”over there”. Jeg har en veldig flott grunn til å fortelle denne historien nå, så her er historien om tre blad Philip.

Min staute oldefar, Philip Svendsen

Den første
I 1916 bestilte min oldefar Philip billetter på Amerikalinjens Bergensfjord for seg og sin nye kone. Målet var New York og så San Francisco. Der skulle han blant annet undersøke mulighetene for å drive skipsfart for reder A.O. Lindvig i Kristiania. En stor del av norsk handelsflåte tjente mye penger under store deler av 1. verdenskrig, og Lindvig var en smart forretningsmann som så mulighetene på markedet mellom Sør- og Nord-Amerika. Denne delen av historien kan jeg fortelle mer om en annen gang, det er en spennende og for mange nokså ukjent side av norsk skipsfart. Men tidene endret seg etter krakket i 1929, og Philip Svendsen måtte returnere til Norge i 1932.

Sønnen Philip med frue Ingrid på cruise i 1967.

Den andre
I 1923 reiste også hans eldste sønn, Philip II, over til California. Der jobbet han først på en vingård i Napa Valley, før han også gikk til sjøs. I 1926 hentet så pappa Philip også datteren Randi over, men til hans store skuffelse valgte hun å reise tilbake til lærerjobben i Lofoten. …Lofoten? Kunne man virkelig velge bort et komfortabelt liv i California mot et liv på en forblåst øy i det ytterste øde av Norges lange kyst. Dette var for ham totalt uforståelig, men jeg tror jeg er i ferd med å finne ut av den egentlige grunnen til at hun ville tilbake. Og til det er det vel bare å si: To be continued…

I denne familien var det altså bare Philip II som bosatte seg permanent i USA, og selv om Kragerøgutten fant en kone fra Halden reiste de to aldri noensinne tilbake til Norge. Det var nok til stor sorg for bestemor Randi at lillebroren bodde så langt unna, men de skrev jevnlig til hverandre i alle år. I 1976 skjønte bestemor at hvis hun noen gang skulle treffe ham igjen, måtte hun reise over til ham. Dermed satt den lille damen seg på et fly helt alene, og fløy hele veien til Florida. Jeg husker mest alt snakket om presidentvalget til Jimmy Carter, og ikke minst de spennende gavene med bling-blingete Florida-preg. Philip II ble faktisk hele 105 år gammel, og et kondolansebrev til hans sønn Philip er egentlig årsaken til at jeg begynte å lete etter denne historien. Det kan du lese om i et av mine tidligste innlegg.

Sønnesønn Philip, også kalt Phil.

Den tredje
Philip III, eller Phil, er nå 76 år, og til helgen skal jeg faktisk treffe ham i lobbyen på ærverdige Waldorf Astoria i New York (der vi skal bo!). Det blir helt utrolig morsomt og spennende, og jeg gleder meg stort! Her er hva Phil skrev da jeg spurte ham om vi kunne treffes:

Dear Lena:
[ ] We’ll meet in the Waldorf lobby under the main clock.
I’ll talk about Dad over a couple of drinks. He was a great guy.

Best Regards,
Uncle Phil

Som du ser: Eventyret bare fortsetter, og det med en nesten-ekte onkel i Amerika…

6 Comments on “Den store Amerika-reisen

    • Tusen hjertelig, Anny! Jeg skal selvsagt hilse fra alle her. Og når jeg kommer tilbake har jeg nok mer å fortelle (det har jeg egentlig allerede, men vi får vel porsjonere det ut litt…) 🙂

  1. Vad spännande! Önskar dig en riktigt god resa. Tor Åge skall kanske också med? I så fall skall ni ha det så jätte fint bägge två.
    Hälsning
    Berit

    • Jada, han blir med. Jeg har verdens beste støttespiller der, heldige meg! Håper alt er bra med dere, og at vi sees snart!

  2. Så moro at du satte i gang med dette prosjektet, det gir mye av seg i form av nye opplevelser. Takk for at du vil dele de fine historiene. En helt spesiell bursdagsfeiring for deg denne gangen. Benytter anledningen til å si hurra for deg! Og ønsker dere en riktig god tur!

Kommentarfeltet er lukket