Bestemors egen beskrivelse av sin mors ulykke i 1912

Det er ikke mindre enn utrolig at jeg på opptak kan høre bestemor som selv forteller om ulykken da hennes mor så tragisk døde, hun som aldri, aldri ville snakke om den. Jeg vet jeg har sagt dette mange ganger, men det er virkelig så viktig at vi kjenner hva som ligger i vår families fortid. Den første gangen jeg hørte opptaken, visste jeg ikke om jeg ville få mulighet til å høre det igjen. Derfor skrev jeg det ordrett av. Den dagen har jeg fortalt om på den gamle bloggen min, «Da ‘Siam’ sank». Har du lyst kan du lese om et helt spesielt besøk i Stockholm her. Innlegget er fra 28. september 2010.

Havneområdet i Boston, England omkring 1912  

Sammen med en annen viktig opplysning jeg skulle komme over senere samme høst, fant jeg en sannhet vi ikke tidligere har kjent. Den har gitt svar på mye, og er en del av drivkraften bak mitt ønske om å fortelle min bestemors historie. Mellom linjene her ligger det nemlig en stor familiehemmelighet.

Randi med sin mor og bror om bord i fars skip «Roland» sommeren 1911, et år før ulykken.


Det er her bestemors halvbror, Trygve, som her intervjuer bestemor, en dag i 1974. Dette er direkte avskrift, kun med et par korreksjoner for å gjøre setningene forståelige skriftlig:

« – Men var ikke du med til England den gangen din mor omkom, da?

– Jo visst var jeg med. Og vet du det, han fortalte meg jo det. Det var jo derfor jeg hadde så lyst til å snakke med han, for jeg ville jo gjerne snakke med han om det…. For han var om bord. Det var slik at vi hadde vært i London. Og fra London skulle vi til Boston, og det er litt opp sånn. En mindre by. Der lå vi inne i en dokk, og du skjønner at Philip og jeg var om bord i båten. Og her lå båten, med kaia her. Og så kom pappa og mamma ned hit. Og når de kom hit, så vinket mamma med paraplyen til oss. Og pappa stod og plystret på at de om bord skulle komme og sette over. Han gikk i mellom først, og imidlertid stod han der frempå og mamma var så pass langt bak, at da hun gikk i gjennom så …. Det toget det var sånn… Hang sammen sånn. At når det pep her borte, et lokomotiv… det var lastevogner alt sammen. Hun var død med en gang. Du kunne ikke se det på henne. Pappa trodde hun bare var besvimt.

– Hadde det bare truffet henne, da eller?

– Traff henne på brystet! Akkurat i brysthøyde. De derre ”poppane”. Og så kom folk fra om bord roende…

– I mellom to vogner da, altså?

– I mellom to popper. Du vet de der som støter mot hverandre… sånn…. Og hva var det jeg skulle sagt… Så fikk de henne over til sykehuset. Det var et katolsk sykehus. Og de bare kunne si at hun var død med en gang.

Og så kunne ikke Philip og jeg skjønne at ikke mamma og pappa kom. Og vi maste på stuerten og spurte om ikke de kom? Jo da, de kommer snart. De kommer snart. Men de kom aldri, forstår du. Pappa kom aldri. Og vi venta og venta…

Jeg kan ennå huske at vi hadde stekt blodpudding som stuerten hadde stekt. Og det tok meg mange år før jeg kunne spise stekt blodpudding. Det der står så for meg! Og så vet jeg ikke åssen… men så hørte vi pappa kom, og da var han helt knust. Han sa: Mamma er død!

Og vi kunne ikke begripe, og stor ståhei… Og jeg vet ikke, men Philip var bestandig så trøtt om kvelden, så han sømna omtrent med en gang. Og vi lå, der var en salong i midten, en ganske stor salong. Og så kom vi ned i salongen først, og så var det sykelugaren, og det var to køyer, og der lå Philip og jeg. Og her var en stor bred seng som mamma og pappa lå i. Og jeg husker det, at jeg var jo 10 år, at jeg lå i senga med pappa. Og jeg glemmer det aldri det der, nei det glemmer jeg aldri. Og mens altså pappa lå og fortalte meg dette, så ble hele lugaren opplyst. Og vi kunne aldri forstå hvor det lyset kom i fra. Han sa det var merkelig, med det lyset.

Og så ble det bestemt at Jimmy Eriksen, han jeg har fått bilde av, skulle overta skipperjobben. Det var første gang han var skipper. Han var en meget bra mann. Og vi var oppe på sykehuset, Philip og jeg og pappa. Inne på et sånt likhus da, og disse katolske søstrene. Og jeg kan huske at vi fikk noen blomster som vi skulle legge opp i kisten, og jeg kan ennu… Mamma var enda mørkere enn Martha (Trygves mor, red. anm.), og jeg kan altså huske.. den gang hadde jo alle langt hår.. at fletten lå sånn… det kan altså jeg huske, at vi stod og så på henne… Så tok søstrene oss med ut, og så kjørte vi gjennom Boston. Men det glemmer jeg aldri, for der stod folk hele veien. Du vet, det var så få ulykker den gangen. Det gjorde et sånt veldig inntrykk. Og så stod de og så hadde de hatten av, alle disse engelske.. de stod på begge sider når vi kjørte med den kisten, de brukte eketreskiste. Og inne i der var en sinkkiste, for de må jo ha det når de skal føre et lik lang vei. Å, ja det der…

Du vet Boston ligger et stykke inn i landet, så det går ei elv ut der. Og jeg kan bare huske at når vi, når båten…. Så fikk pappa snakke med en kaptein som lå der fra et Haugesunds-rederi. Altså navnet Knudsen og Håland er forbundet med det. Enten var kapteinen Håland, og skipsreder Knudsen, eller omvendt. Som altså… der om bord fikk vi kisten, og så kom vi om bord, og så var vi med over Nordsjøen og hjem med den båten som gikk like inn på Kragerøfjorden. Og den gangen bodde vi på øya hos Markus Andersen, der bodde vi. Vet du hvor det er henne? Det er i det første huset når du kommer over til øya… Det store huset, der bodde vi. Og så kan jeg altså huske at når vi kom til Kragerø, så…»

Og her blir hun dessverre avbrutt. Resten av historien, slik jeg ser den for meg – basert på annet hun forteller på opptaket, samt en mengde andre opplysninger jeg også har funnet – kan du lese om i romanen min «Ringrosen».

 

Del på: