Jeg har kastet meg ut i sjelens sumpmyr – skammen

Én etter én dukker vi opp, gamlisene følger med på Skam på NRK. Serien som ikke bare er noe «ungdommen lika», men som er blitt en snakkis fordi den har truffet en nerve i hele det norske samfunnet og er verdt mye mer enn all verdens statlige opplysningskampanjer om følelser rundt og håndtering av voldtekt, overgrep, fyll og sex til sammen. For å si det slik: Sjelden har vi fått mer for lisenspengene enn her. Likevel, uansett hvor mye jeg heier og liker Skam-jentene, dette innlegget er ikke om TV-serien. Det er om følelsen skam. Skamfølelsen.

«Det fryktelige ordet som veier mange ganger sin egen vekt. Som siger inn i kroppen, legger seg rundt alle organer og tar strupetak så du knapt får puste. Som lar den lumske skittengrå massen fylle hele kroppen, fra føttene og ut i armene, hendene, fingrene, brystet. I hodet presser den på øyeepler og øreganger. Sprenger seg vei og velter ut som seig magma. Begraver deg i fornedrelsen. Synliggjør elendigheten for alle.»

(Sitat nytt manus. Innspill på hvordan skam føles for deg mottas med takk. Bruk gjerne kommentarfeltet under eller send meg en mail.)

Jeg er i ferd med å dykke ned i skammens vesen, noe som er utrolig vanskelig, for det jeg finner er jo så … skamfylt. Så vanskelig, så ukomfortabelt og ubehagelig. Ikke desto mindre er det viktig for meg å ta dette dypdykket akkurat nå. Hvis jeg kan oppsummere at forrige bok, «Ringrosen», hadde en tematikk rundt sorg og savn, kan jeg vel si at nå beveger vi oss i skam, skyld, frustrasjon og ensomhet. Helt vanlige følelser for unge jenter – og gutter, i dag, som for 100 år siden.

Skam er dessverre en følelse vi alle har et forhold til, hvis du ikke er sosiopat, som Brené Brown sier i TED TALK-klippet nedenfor. Egentlig sier hun så mye klokt, at jeg rett og slett overlater ordet til henne. Har du sett det før, se det igjen. Muligheten for å bli litt klokere er absolutt til stede – og til kanskje å føle litt mindre skam for skammen.

 

 

Del på: